Gigolo dating rampeteguttr homoseksuell

Det er hva vi i hjemmefilm-bransjen kaller hævvi skitt. Bildene er en sak for seg. De er som dekka av ondarta sementstøv, og innimellom smeller regissør Simon Hunter til med en blodfarge som gjør at du føler at du nettopp kom ut av tåka og fant en rød postkasse. Jeg er litt i tvil om handlingen i denne filmen. Ron Perlman spiller en pater eller munk som reiser sammen med offiseren Thomas Jane på en undergrunnsferd til et svært lokalt Helvete for å bli kvitt djevlemaskinen som Neachdainn mistet der.

Her lukter det litt Barker, men ikke nok. Den viktigste grunnen til at filmen ikke funker som underholdning er nok den feilslåtte estetismen. Dessuten flokser historien rundt i sfw-land og er vanskelig å bry seg om. Det er mer forvirrende enn oppskakende at soldater i driver skyttergravskrig i intet-nytt-på-Vestfronten-land. Men siden historien er basert på et ganmelt rollespill og siden brettspill, vil de rette folka finne figuren sin her og bli fornøyde.

John Sayles er en av de spennende amerikanske regissørene. En senator får trøbbel med et lik i forbindelse med kampanjen sin og hyrer en privatdetektiv for å finne ut om det finnes en forbindelse med senatorens fiender. Mye vondt kommer fram. Høi, dette er stor underholdning seint på kvelden. Det finnes flere generasjoner som ikke aner om Pat Boone, honningsangeren som på tallet var definisjonen på ukult. I dette Daniel Petrie-dramaet fra spiller han en mann som har trøbbel med Nancy Kwan.

Det skjer selvsagt i de italienske alper, der Boone er en småpen omstreifer som er mistenkt for et mord han aldri begikk. Det er torsdag før 1. I dag regner det, og jeg må slutte med å skrive om været i denne spalten, så vi kan ta et gryende engasjement og se en norsk grøsser av nasjonal betydning. Jeg tror ikke at normale mennesker tilbringer den endeløse postpåsken med å lese om mordere i dressjakke.

Jeg tror de tenker over livet og døden mens de venter på at den lokale nettavisen skal innby til avstemning: Er du for o Livet o Døden. De få, men verdige som anser Grusomhetens Teater Antonin Artaud, — som en tapt storhet, kan hengi seg til de nordnorske hedningenes splatter «Død snø». Artaud mente at tekst, altså ordet, ikke fremhever innholdet, men undertrykker det.

Grusomheten ble skapt for å gjeninnføre det lidenskapelige og fysiske i teatret. Den gir for eksempel en fullverdig poetisk tolkning av den uunngåelige menneskelige lidelsen som døden innebærer: Filmen starter med at en gjeng med unge leger drar på hyttetur med pils, verbal-stå og overstrømmende livstro. I løpet av kort tid viser det seg at framtida byr på en arketypisk massakre, der de naive menneskene blir brutalt slaktet av metaforiske tyske nazi-soldater på kill-spree, som det heter i faglitteraturen.

Når en del av historien kulminerer i at to henger utfor stupet etter en halvdød soldats tarmer og fremdeles slåss mot hverandre, står vi overfor en beskrivelse av menneskets skjebne i det tomme universet som Nietzsche antakelig kunne gått god for. Alt er egentlig bra i Tommy Wirkolas film. Innsida av hytta ser ut som en blanding av sekstiåtter-hjem og Caprino-stue der Claes Gill forteller eventyr med Harald Heide-Steen senior ved vestveggen.

Guttene er intelligent kåte. Jentene er intelligent kjatrete. De aker på badering, og blondine på utedo i minus 22 er en slags psykosomatisk åpenbaring. Så kommer Bjørn Sundquist og er vardøgeret. Han ser litt ut som en hauptsturmbahnführer fra det mislykka felttoget i Russland, men er egentlig en Nicholson.

Bare farligere og alvorligere. Han gir filmen en dysterhets-føling som varer og bare tar seg opp. Jeg kan ikke fortelle i detalj om dette. La meg bare nevne at Vegar Hoel er fantastisk zombie-offer og at lemlestelse for å unngå zombie-smitte også ville ha skremt Artaud. Ja, denne vil vi se. Ikke fordi den er god, for det er den ikke, men fordi den er oppsiktsvekkende multikulturell og overraskende som en Fritt Ord-pris til Per Sandberg.

Den handler om øko-terrorister. Den har dere ikke hørt før. Joda, det finnes riktignok en del halvgamle besteborgere som kan si at de satt som demonstranter i industri-skorsteiner i ungdommen, men øko-terrorister. Filmen handler om at to vitenskapsmenn oppdager den kilde til grenseløs energi. Dette er naturvernfolka i mot, så de aksjonerer, med det resultatet at de lager et svart hull som kommer til å ødelegge hele jorden. Jackass-presidenten Johnny Knoxville gjør bare merkelige ting.

Komedien «Daltry Calhoun» ser mest ut som en Disney Channel-sutrer for førpubertet etter kl. Og det er i denne filmen plen. Han oppsøkes av døende ekskjæreste, og hun har med ei 14 år gammel jente som spiller gitar og snakker veslevoksent. Mer skjer ikke, bortsett fra at Juliette Lewis har tatt på seg en småby-klok Jackie Kennedy-personlighet og ser litt mindre ut som et giftig dyr enn hun pleier.

Mens du venter på at filmen skal handle om noe som får voksne mennesker til å glemme Hennes og Mauritz-brosjyren, dør interessen. Darwin fjernet den også. Dette bildet av Maggie Gyllenhaal gjorde så stor lykke i går at jeg gjentar det. Maggie Gyllenhaal spiller ei djupt forstyrra dame fra innestengtheten, og hun får jobb som sekretær for slipsadvokaten James Spader, men så blir det en bråte sadomasochistisk sex ut av arbeidsforholdet.

Dette kan være noe: Eva Mendes og David Krumholz spiller i en amerikansk komedie om et TV-selskap som forsøker seg med en reality-serie om folk som spiller russisk rullett. Ukjent japansk gangsterdrama med grotesk humor kan muligens være et smiletryne, men sikkert er det ikke. Gangster er lei av livet og begir seg ut i kamp mot rivaliserende gruppe.

Takeshi Kitano har regissert i Den legendariske filmversjonen av A streetcar named Desire fra Alle fikk Oscar unntatt Brando. Hun er lady på tur og han er den tøffe stifinneren, og romanser blomstrer side om side med skattejakten. Jeg skal fortelle dere om en film som dere faktisk ikke ante eksisterte, og den er fantastisk. Den finner dere på Filmnet, som er en streamingtjeneste og koster ikke så mye.

Dette er Emma Thompsons fineste rolle noensinne, og Jonathan Pryce fikk pris som beste skuespiller i Cannes i Denne skal dere se. Jonathan Pryce med hipster-outfit og Emma Thompson med så sexy frakk at den burde vært forbudt i Saudi-Arabia. Dette avsnittet skal de utålmodige hoppe over: Kjærligheten er ei uløst gåte der spørsmålet ikke en gang er formulert Jeopardy! Alle vet at det er upraktisk og uforståelig at menneskene elsker hverandre, men alle vet også at de ikke riktig skjønner hvor man skal gå hen for å få vite hva man skal undre seg over.

Vi består alle av atomer, kvarker, leptoner og annet smårusk fra ei sjelløs, kosmisk energiboble, vi kommer fra det absolutte ingenting, og kanskje lengter vi tilbake til hverandre på et ufrivillig, urkomisk partikkelnivå, eller kanskje er vi udødelige engler som kom til jorda for rundt Christopher Hamptons «Carrington» handler om kjærligheten mellom den unge malerinnen Dora Carrington og den 20 år eldre, homofile forfatteren Lytton Strachey; et forhold som besto av utelukkende uløselige paradokser og uoverkommelige motsetninger, men som holdt livet ut med en ufyllbyrda erotisk intensitet som man ellers bare finner mellom skrytende menn på kafé.

Emma Thompson spiller Carrington slik en kvinnelig skuespiller ville ha fremstilt Oliver Twist. Hun har pasjehår, urolig forvirrede Tom Sawyer-øyne og noen merkelige ridebukser som får henne til å ligne en breidrævva stallgutt. Dette er den fineste rollen jeg har sett henne i, og de androgyne trekkene skaper en elastisk, tiltalende sensualitet i filmen. Jonathan Pryce som Strachey fikk pris for beste hovedrolle i Cannes i Han spiller en mann som elsker verden med kjøligkyniske paradokser, som er følsom som ei lita jente og griner overgivent når guttevennen hans slår opp.

Strachey og Carrington kan ikke elske hverandre fysisk, for hun er egentlig frigid og han er homofil, og likevel lengter de etter kroppene til hverandre med flere tiårs styrke. Det er så sabla vakkert at man får følelsen av at det er rett før de klarer å finne spørsmålet. På Eires grønne øy, i ett av disse små irske landsby-samfunnene der folk går rundt og ser ut som plakater om skjørbuk og dårlig tannhelse, begynner en kjemisk fabrikk å plage innbyggerne fordi der er uenige i forurensning.

Han er både vittig og sterk. Taffin spilles av Pierce Brosnan, og han skal beskytte landsbyen. Ray MacAnally og Alison Doody er også med. Denne filmen vil dere se på grunn av tittelen. Det er kåbbåi-svung over tittelen, og hovedrollene heter nesten ukjente telefonkatalog-ting som Toby Keith og Rodney Carrington. Men Claire Forlani spiller dame. To kamerater jobber som lensmannsbetjenter, men en dag driter de i sjefen og drar på galen roadtrip for å redde den enes kjæreste fra dopkjeltringen.

Keith og Carrington har faktisk skrevet manus, så de bryr seg om denne filmen. Dessuten er det en komedie med elendig rykte. Se hva jeg fant. En britisk komedie av John Landis, mannen som er kjent for å ha regissert omtrent halvdelen av de vellykka amerikanske komediene.

Den handler om Burke og Hare, som visstnok er historisk korrekte mordere fra tallet. Filmen forteller om hva som skjedde da de ble gravrøvere for å skaffe lik til et medisinsk fakultet i Edinburgh. Isla Fisher er også med, og Tom Wilkinson. Robert Sean Leonard og Natasha Henstridge, den siste fra «Species», spiller i et actiondrama om FBI-agenter som etter mislykket aksjon mot bevæpnet religiøs sekt, må søke tilflukt på gård. Jeg likte godt Julie Delpys «To dager i Paris» fordi hun behandlet sin egen hovedrolle med troverdig nevrotiker-ironi.

Det gjør hun forsåvidt i denne New York-filmen også, men i samvær med historiens farse-fjollende franskmenn ville selv Ari Behn blitt seende ut som en fjøsvifte-spurv fra Fredrikstad. Den katastrofale historien er skrevet av en haug med desperate franskmenn, og de har slusha sammen en blanding av Chat Noir-revy og Woody Allen-komedie.

Fra Paris kommer Delpys far, søster og eks-kjæreste den siste et historisk dårlig manusgrep. De er så utagerende at alle rollene kunne ha vært spilt av utgaven av Rolv Wesenlund i Charleys Tante-kostymer. Fra det øyeblikket de setter sine ostestinkende føtter på amerikansk jord, oppstår urimeligheter av den sorten som Steve Carell pleier bli utkalt for å fortvile seg gjennom.

Hver sølvkant har en sjenerende sky, og her består det voldsomme lavtrykket av udokumentert, vill gallerisme som Obelix ville blitt flau av. Chris Rock er en prins og en nytelse, en sann replikkmester. Delpy sjøl spiller også deilig New York-komedie, men det nytter så lite. Familien tramper med napoleonsk stupiditet gjennom filmen, og alt de gjør og sier føles konstruert og vulgært unødvendig. Én ting er at det ikke stemmer.

Alle mine minner om Frankrike inneholder arrogante pedanter av den sorten som forlanger at alle står i rette rekker, men rammer inn terrieren Marie Antoinettes hundedrit og pynter gjesteværelset med den.

De grovkorna harry-påfunnene drukner dessuten Delpys småknep som regissør — forsøkene på detalj-observasjoner av moderne jåle-liv blir som Fløytelåt midt i Marseillaisen. Edle filmseere vil huske Beatrice Dalle, som spilte tittelrollen i «Betty Blue, 37,2 om morgenen» den gang fransk film var det mest spennende fom fantes i Europa. Dalle er grunn nok til å se den franske gangster-thrilleren «Truands» som ellers har fått reservert mottakelse i det store felleskapet.

Filmen er med Benoit Magimel og skildrer hva som skjer i forbrytermiljøet når uansvarlige elementer utfordrer lederen. Dustin Hoffman satt ikke inne for verste hårfasong. Folk så sånn ut dengang. Oppsiktsvekkende lite vist Dustin Hoffman-film fra , regissert av Ulu Grosbard.

Hoffman spiller en tjuv som forsøker å gå streit, men det går ikke. Han kommer i fengsel igjen, og da han blir løslatt, stjeler han tilsynsvergens bil og kaster seg ut i det frie, kriminelle livet. Emmet Walsh og Gary Busey er også med. Skal det først være ei grønn og vissen sviske, så la det i hvert fall være ei med Keanu Reeves og Sandra Bullock.

La den omstendelig tørka frukten være fra , det utrolige året da tilogmed førtiørteåringer følte seg unge mens de satt helt stille og så film.

Aftenbladet skrev ekstatisk den Keanu Reeves med ørepropp hengir seg voksent til Sandra Bullock. Joe, et mannfolk-leketøy for alle de mest useriøse dyrkerne av kortsinte bevegelses-eventyr. Sjøl om handlingen i filmen er brutal nok til å lokke ubefesta femåringer til å kapre Randaberg-bussen på vei hjem fra barnehagen, er den ikke kynisk eller rå. Keanu Reeves er til stede i filmen med en slags svigermoravstøtende taper-fjernhet som også preger menn som alltid forsover seg og derfor må late som om de er et annet sted mens de strever med å få igjen fokuseringsevnen.

Når man ser «Speed» om igjen, blir det også tydelig hva den nabojente-pene smile-dama Sandra Bullock utretter med denne filmen. Hun kjører buss over åtti mens Reeves bekymrer seg, og ansiktet hennes er lykkelig og fortvila oppspilt og nedspilt på den vidunderlig naive måten som du husker fra den gang du kjente noen helt uskyldige jenter som ikke hadde kommet lenger i utviklingen enn at de reagerte instinktivt og reint på alt som skjedde, og ikke ett øyeblikk snudde seg for å sjekke om noen så at de hadde den gule genseren på i dag.

Piker ble sånt kalt. Bullock er på en måte det beste som fins på den andre sida av Sharon Stone, og i ei tid da dyrkinga av småperve jenter er blitt så tydelig at til og med Dagbladet oppdaget det etter fire år, blir Sandra Bullock et uunngåelig, befriende kontrapunktisk skolelags-alternativ for alle som ikke ønsker å få massasje med barberblad, men kunne tenke seg å sitte tjue minutter i hammock en og lytte til naboens gravemaskin sammen med noen.

Bullock tilfører «Speed» en avslappet, oppstemt friskhet som er halve filmen. Bare forestill dere at Madonna hadde denne rollen. Om noen skulle lure på det: Jeg burde selvsagt ha sett denne filmen om igjen og oppdatert inntrykket. Men det tror jeg ikke at jeg vil. Denne filmen er idiotbroren til Sam Raimis genialt melankolske krimdrama «En enkel plan».

Handlingen fortelles med en rørende mangel på respekt for sannsynligheten og kan sammenliknes med logikken til de turistene som fikk det for seg at Preikestolen plutselig datt ned.

Stakkars Kyle MacLachlan har ikke egentlig noe yrke lenger. Han farter rundt i den billige actionpoesiens evnelause ødemarker og blir misbrukt av landsmenn uten talent. Anne Heche koser for brystvorta til Ashton Kutcher, men han bryr seg ikke. Ashton Kutcher utstyrer seg med hes stemme slik julenissen hadde dagen etter at han satt fast i skorsteinen. Han beklager seg småpikelig over å være en hjerteknuser i LA, dit alle hjerteknuserne kommer, på jakt etter de to-tre hjertene som fremdeles finnes, men han sa ikke det, for dette er ikke akkurat en formulert film.

Den er mer funnet på. Ashton er på fest for å finne et sted å bo. Han sjekker opp noe som likner på luciaversjonen av ekskona til Ellen DeGeneres, og årige Anne Heche framstår tynnere enn et lenge dødt influensasvin. De som har flere enn to brystvorter og aldersgrense. Du aner at noen kommer til å si busk. Det problematiske med filmer som dette er at de lever på den fiksjonen at rike damer beholder gigoloen fordi han er en batterisprek dildo.

Men mannen har samme eksklusivitet som en elektrisk pinne i et helt Elkjøp av stavmiksere, og han kan umulig være en spennende elsker så lenge han er en kjedelig person. Ikke engang de som leser «Twilight» vil kunne ha litterære samtaler med Ashton.

Hva skal de med ham? Tynn tiss har han antakelig også, for Heche investerer masse penger i å få fett sprøytet inn i vaginaveggene så det blir trangere der. Det hører med til analfabetenes bymyter at livet går dårlig for sånne som Ashton. Plutselig vil ingen være med ham, som om han skulle ha skrevet Engle-bok eller skrytt av Håkon Bjarne på Twitter.

Robert Sean Leonard og Natasha Henstridge, den siste fra Species , spiller i et actiondrama om FBI-agenter som etter mislykket aksjon mot bevæpnet religiøs sekt, må søke tilflukt på gård. En lite vist film. John Irvins Vietnam-film, «Hamburger Hill» er fylt av et blodfrådende, vanvittig raseri som like gjerne retter seg mot John Wayne-romantiseringen av krig i for eksempel «Green Berets» som mot den hasj-lykkelige Vietnamkrig-motstanden i for eksempel «Hair».

Stanley Kubrick filosoferte krig i sin «Full Metal Jacket». Oliver Stone romantiserte menneskelige standarder inn i krigen i «Platoon». Irvin bare hater den, brutalt og upolitisk, slik han hater TV-reporternes åtsel-journalistikk, hjemme-studentenes politisering og alle meningene til vi andre. Filmen skildrer et meningsløst angrep på en høyde i Vietnam, der en hel avdeling soldater blir nesten utryddet. Kamp-skildringene er kaotiske og nesten uten struktur, men filmen har en slags forløsnings-rytme: Trefningene kommer som veer, hardere og mer smertefulle for hver gang.

Innimellom hviler filmen ut i bitter ettertenksomhet. Men ingenting fødes, annet enn lemlestelse og død. Det er harde greier, men kanskje den ærligste Vietnam-skildringen til da. Laura Linney spiller hovedrolle i et drama om ensligmor som får livet sitt snudd ned da broren kommer hjem.

Og så må alle stå sammen for å fikse ting. Beatrice Dalle slapper av mens en som likner på en Sand-bror sniffer på bordet. Det er en vestlig nyinnspilling eller ny versjon av Kurosawas «Rashomon», der en meksikansk banditt skal ha voldtatt Harveys kone Bloom. Objektiv og subjektiv virkelighet. Historisk film med fin rollebesetning. George Sidney regisserte i Ny kjøligdeilig uke og faktisk en spennende thriller på den normaleste av alle normalkanaler på en vanlig mandag.

I anmeldte jeg en thriller så kortfatta at bedriftslegen ble tilkalt, og ingen vet ennå hva som egentlig skjedde. Men høydeskrekk-thrilleren «Man on a ledge» gjorde et voldsomt inntrykk. Elizabeth Banks fosøker å snakke ned Sam Worthington. Men det finnes en grunn. Hvis du skal se denne thrilleren, bør du gjøre det et sted der du kan bytte til reint undertøy. Det er ikke ofte jeg stønner på kino lenger. Jeg stønna med fornemmelsen av miltbrann og  fem timer på Danmarksferja.

Worthington er en fyrste. Han ser ut som den fingernemme bestekameraten til en eller annen, og han får mekanikersprekk når han bøyer seg. Worthington er antakelig urettferdig dømt, og en dag står han som selvmorder utenfor hotellvindu. De vekker den plaga politi-forhandleren Elizabeth Banks, som har samme morgentryne som Bruce Willis uten å ha føkka et ekorn.

Hun drikker pappkaffe fra vinduskarmen, og så starter samtalen deres. Kaksekjeltringen er Ed Harris, som likner stadig mer på romvesenet i «Alien 2». Det blir vanvittig spennende. Jeg hadde magesyre i ørene. Matthew Broderick er astronom med Charlie Brown-sjel, men fordi objektet for hans kjærlighets teleskop har svikta ham til fordel for fysisk fremmelig og fallosofisk franskmann, utvikler han seg til en forskrekka hevner.

Meg Ryan ønsker å ty til mer dramatiske åtgjerder enn å rettlede småfluene i morgen-yoghurten med Gibran-sitater, derfor har hun sminka seg med kullstift og kledd seg i pappajente-skinn. Matthew og Meg kriger med kakerlakker på gulvet, men jo mer elendighet eks-kjærestene utsettes for, desto gladere blir de i hverandre. Lasse Hallström har laga en merkelig barnefilm med imitert William Shakespeare-manuskript.

Casanova ser ikke engang ut som om han liker kvinner — han har det påtatte galne-meg-trynet til en Grandiosa-elsker som forsøker å like lutefisk. Etter to timer med barokkmusikk ville jeg helst ha kvalt en fiolinist. Handlingen foregår i et visuelt vitalt Venezia. Byen er alltid et syn for øyet og en slags risteflaske-klisjé, men den kjeder i hvert fall ikke.

Det gjør de fleste filmene som foregår der. Casanova er skrevet som sidehistorien i «Kjøpmannen i Venedig» med dame i bart, utkledd som advokat, lesing av hemmelige brev og forfalska identiteter — Casanova er på samme ballet både seg sjøl, forfatteren Guardi og Sienna Millers genovanske forlovede Paprizzio.

Det er som å se «Boeing Boeing» uten latter. Men skrivinga ligger langt fra Shakespeares, og Hallströms film klarer ikke gjøre noe ironisk eller forstandig ut av Munchausen-myten om den italienske superknallerten.

Dermed hviler den overflødige filmen på skuespillernes eventuelle sjarm: Heath Ledger snakker fremdeles inne i sin egen libido og har ikke egentlig kommet ut av Brokeback-skapet ennå. Sienna Miller er ei slags påskelilje — stilkrett og vårlig og fargeflott oppstasa. Oliver Platt er dyrisk god som den fete Paprizzio. Omid Djalili har antakelig filmens beste rolle som Casanovas oppgitte klovnetjener.

Jeremy Irons spiller nok en gang som en hyllest til sitt eget fornavn. Han er Vatikanets sjef-inkvisitor og henger folk som deflorerer jomfruer eller uttaler seg mot den eneste sanne tro. Ukjent thriller om dame som reiser til Laos for å finne ut ting og rotes inn i storpolitiske intriger. Ukjente Linda Purl i hovedrollen antyder at dette er en ubetydelighet for TV.

Sør-koreansk dramakomedie av mannen som laget «Oldboy» — film som vant en pris i Cannes. Denne handler om en alvorlig prest som opplever blodtørst og begjær etter kona til en annen fyr. Sånn som dette burde Michael Douglas se ut. Langhåra og skjeggete og halvgal som en overtids-hippie uten landings-tillatelse. Den teite, streite, engelske kona tvinger ham inn i smokinger som får den 60 år gamle skuespilleren til å minne om Mr.

Menn over tretti år kan ikke være glattbarberte, for kinna deres likner utslitte trampoliner. I denne filmen ser Douglas ut som en fritenkergud, og det fortjener han.

Han fortjener også ei datter som Rachel Evan Wood. Filmen er rar og egentlig ikke særlig original. Douglas spiller en spontan og sosiopatisk jazzmusiker som er blitt straffet med psykiatri for sin eksistensielle oppfinnsomhet. Men han har en drøm. Han skal finne den kaliforniske skatten. Filmen er en hyllest til det uberørte California som en gang fantes, den er en hyllest til beat-generasjonen som la grunnlaget for sekstitalls-hippismen med sin kunstbaserte anarkisme og sitt antisosiale, individualistiske menneskesyn.

Vi er i Ken Loach-land, og det betyr at de som kom for å være med på festen, skal stå tidlig opp i all stillhet og sette seg på første tog, for her er det ikke moro. Loach har laget filmer om flere former for urett enn det finnes i ei kulturhus-uke, og i hans filmer er alltid verdens undertrykte verdige og indignerte. Det er fort gjort å være enig med Loach. Sånn burde det ikke være.

Men en film om det mest omtalte temaet utforbi seriestarten blir ikke nødvendigvis full av kunstneriske eller politiske overraskelser.

Kierston Wareing er ikke dårlig, men helt fra starten lurte jeg på hvorfor hun var framstilt så frynsete. Den afro-engelske venninnen derimot lå med ingen og sa fra da forretningen beveget seg på feil spor.

På en eller annen overflødig måte viser filmen at alle kan bli bolighaier og useriøse arbeidsformidlere fordi samfunnet er sånn. Men det er jo ikke sant.

Skurker er skurker, og de som driver menneskehandel kom antakelig ikke dit ved et uhell. Dette er en av de mest filma historiene i hele verden, antakelig fordi en skuespiller får lov til å spille to rolletolkninger av samme figur. Lana Turner er også med. Det er søndag, som er den store resirkulasjonsdagen da normalkanalene stort sett viser de samme filmene som de viste i går.

Men vi må ikke være sure, og vi må ikke være misfornøyde i Norge, for da ringer VG-redaktøren og vil vite hva det er som er galt med oss. Så det er helt greit. Ikke ett ord om Fattigfaen-TV. Vi ser like gjerne den andre filmen om Johnny English. Det er noe overraskende, men fullt naturlig seigt og forsinka ved denne filmen, som å spille en cd på platespiller. Det kan skyldes oss sjøl, hvis nvi tror vi skal se en vittig agentfilm i Bourne-tempo.

Det kan skyldes Rowan Atkinson, som på en måte har fått utlevert en Bean-maske og minner oss på alle utseenders forferdelige evne til forgjengelighet. Dette er voksenutgaven av Atkinson, dette er den fysisk løsslupne klovnen som voksen, litt brydd mann.

Det starter md at agenten English har tatt en Rambo eller for den saks skyld en Cohen og trukket seg tilbake i et personlighetsstyrkende buddhistkloster der han går rundt med flette, men ellers kunne vært senior-kommentator i Aftenposten.

Så blir han hentet hjem til M17, som blir drevet av en kvinnelig sjef med ambisjoner om å bli generalsekretær i FN eller årets byråkrat. Innledningen der English blir presentert for det vi litt fnisende kan kalle den engelske etterretnings-eliten, er ikke nødvendigvis noe som vil få sjuåringer til å le overgivent.

Gamle Bond-minner blir kopiert med samme friskheten som torsdagskomler mandag morgen, og det skjer ikke mye vittig. Etter hvert kommer handlingen i gang, da English skal knekke en betryggende europeisk leiemordergruppe med samme navn som et gammelt dukveveri. Forvirringer og forvekslinger oppstår, men egentlig mangler de stilistisk temma overdrivelsene. Atkinsons utagerende smålåtenhet var tidligere fyrt på Battery og rottegift på sitt beste Red Bull med bremsevæske, revebjelle med rustfjerner, lystgass og lakris, rosenrot og rumpetaske ; han utøvde en elegant, men vital duste-dimensjon som virket utemma i all sin velmenthet.

Det å kunne gjøre alle bevegelsene intuitivt feil. Hn kommer sge litt da agenten English blir så ekstremt dansedominert av fienden at han en stund minner om den hypnotiserte Inger Lise Hansen Inger Lise Hansen?

Da kjente jeg at jeg trivdes tross alt. Dette er tross alt Atkinson. Det er tross alt England, der slagsmål ser ut som et tvilsomt gult kort i Premier League og der den litt klønete sammenblandingen av pussig alvor og innendørs humrehumor blir som å iaktta engelsk matlaging. Det går an å tilgi dem mye. De skal være sånn som dette. De kjører tross alt på venstre side av veien og feirer julaften på første juledag. Jeg skal også dele at Rosamund Pike spiller adferdspsykolog og prinsen til Snehvit med vårbleik sensualitet.

Og hva dere aldri ville ha oppdaga sjøl: Gillian Andersson er Msjef som må se på at Atkinson banker dronningen med sølvbrett.

Dette er en slags biografi om Sarkozy da han skal velges til president for Frankrike. Det kan godt tenkes at «La conquete» er en vennlig film, men jeg har en fornemmelse av at den aldri ble laget med Sarkozys medvirkning. Nazi-komedien «Iron sky» der månen er det egentlige Argentina.

Der landet nazitoppene i Det må være en sammenheng et sted, for samtidig opplever vi en slags nazivekkelse i den gigantiske svermen av venstreradikale intellektuelle: Det er som om ironiens og relativitetens tidsalder har ført til et behov for skurker av tegnefilm-format, og så blir mini-bevegelser vesentliggjorte og overdimensjonerte, spøkelseshærer blir tatt på alvor sjøl om det i vår del av Vesten ikke finnes flere og farligere nazister enn at en munter mc-gjeng kunne ha banka dem opp hvis de gadd.

Mistenkelig teit av en generasjon som fant på at all omtale er god PR. Alt dette tar jeg med fordi den liksom-ironiske dyrkelsen av nazister gjør den folkehøyskole-satiriske filmen «Iron sky» vemmelig og bortkasta.

Det hjelper ikke på opplevesen at handlingen parodierer den amerikanske presidenten med innøvde skandinaviske munnhell. Vi her i nord ler alltid av amerikanske presidenter.

Det er humoren vår, det. I denne filmen er presidenten hvit kvinne, ei kynisk kjerring som faller pladask for nazi-retorikk og oppdager at den kan brukes i valgkamp. Nazistene har kommet fra månens darkside i merkelige romfarkoster etter at de har tatt til fange en neger-astronaut og gjort ham til albino.

Ja, det heter neger i «Iron sky». Handlingen er oppstylta som gymnas-teater, og etter hvert blir filmens helter den hederlige reborn-negeren Washington og den egentlig küchekoselige lille nazirypa med strømpebåndene.

Det viser seg at USA bare er ute etter natur-ressurser og vil utvinne Helium 3-sand på månen. Og så slutter filmen i et forvirra dommedags-profeti som Skei Grande ville blitt veldig trist av, men på en seriøs måte. Morgan Freeman, Kevin Spacey, Justin Timberlake med flere i en thriller om en ung journalist som oppdager korrupsjonsnivået i byen Edison og gjør noe med det. Det går galt, men gir journalisten opp? Et nytt stoff reagerer med magesyra sånn at den som drikker det, blir ei bombe.

Pierce Brosnan skal forsøke å stoppe det hele i «Live wire», en film som inneholder mye unødvendig krangel og surhet, men ikke er helt håpløs. Dette er en sånn ungdomskomedie som forteller ting som bare forekommer i ungdomskomedier, og det er antakelig greit nok. Jason Lee spiller en fyr som etter utdrikningslaget våkner med ei annen dame og lurer fælt. Julia Stiles er også med. En fyr betaler jente for å late som om hun er kjæreste for at alle skal synes han er kul.

Når du ser en film der hovedpersoner fisker og får fisk — men du får aldri se fisken, da vet du at du ser en jentefilm. Dette er en jentefilm. Den handler om utpensla, repetert komediesorg i mer enn to timer. Jenter stikker hodene sammen og utvikler venninnekule replikktøffheter gjennom smil gjenom tårer. De stilige mennene står i omgivelsene som prøveromsventere og smiler seksuelt, mens jentene jamrer og bærer seg på filmkvinners vis. I mer enn to timer. I Selvfølgelighetendes Bok står det: Andre kan oppleve dette annerledes.

Men to timers verbal likskjending i form av skamros er ikke for alle mennesker. Hilary Swank i en romantisk dramakomedie — det er omtrent som byggmel i kakaoen. Hun ser ut som Jobs hustru med det lange øglefjeset, og i denne filmen får du en nifs følelse av å se en dinosaur med anoreksi og Lollobrigidas hår. Swank er en skjelettorientert dame, og virkningen blir litt grotesk i en lett-nekrofil film.

Og miljøet er teit. Når Lisa Kudrow snerter Friends-kåt med alle sine Disney-tynne vokaler, får du liksom følelsen av at New York er et fjernt TV-univers, og folka er styrt av fjernkontroller i enkle menneskers hender.

Når filmen tar seg til Irland, er det ålreit. Når skotten Gerard Butler synger med hele overkroppen blottet i et slags moskus-smil, er det ålreit.

Mennene er fantastiske i LaGraveneses film, mens kvinnene egentlig ikke fortjener å være der. Filmen handler om en åring som blir enke, men den overnaturlig skjønne mannen hennes fyller ett år med brev og påfunn for at hun skal komme seg videre i livet og huske hvem hun egentlig var. Jeg lo mye på denne komedien, og det er ikke bra, for det kan være at tallstrippen «Hot tub time machine» egentlig er mennenes parallell til Sex and the city.

I noen filmer er skuespillerne alt: John Cusack er den genetiske bæreren av en tidløs seriøsitet som gjør ham ubetalelig morsom, og han kan framstille selv forsinkelser med en beregning av tid som man ikke kan reise fra.

Cusack spiller den åringen som dama forlater. Rob Cordry har den hese bybjørnen Bruce Willis ett eller annet sted i DNA-et sitt, men han er dessuten den perfekte framstillingen av spritbasert partydyr som ingen egentlig vil ha, ikke engang døden.

Craig Robinson «The office» er Papa Bear, en omfangsrik afris som du kan bruke som ankerfeste, dødmannsknapp og søkke hvis du skulle trenge å henge fast i livet. Clark Duke spilte Marty i «Kick-ass», og i denne filmen er han forskrekka resignert ungdoms-sidekick til voksenbønsjen og mods-fin kjeller-nerd.

Han er paprika-biten i din oliven, han er nøtta i grøten, han er forurensninga i Tsjernobyl-brusen. Jo, det er med Tsjernobyl-brus. Da de gamle mennene med nevø oppsøker sin ungdoms festehotell, søler de laksefarga russervæske på taimeren til yacuzzien, og smutt og smell — de havner i Martin McFly-syndromet, Peggy Sue ble gift og alt det der: Den framtidssvangre sommerfuglflagre-festen da alle ting ble til.

Det blir ytterst deilig. Michael Jackson er svart. Og ut av intet kommer the pool guy Chevy Chase med glimt i auet og snøgrått grøsserhår. Himmel, som jeg har savna Chevy Chase!

For ikke å ødelegge framtida må de tre som var der for 25 år siden forsøke å gjøre de samme tingene om igjen. Det går så som så, men fordi skuespillerne er gode og replikkene ålreit, skaper de en fantastisk fjollefest for nostalgiske førtiåringer og flere til.

De drikker, de ferker, de røyker og redder ingen delfiner, men de dusjer seg durabelig med åttitallet, og musikken er stor. Ja, «Battleship» er en av de vellykka nye actionfilmene som først bruker tre kvarter kvalitetstid til high school-enkle friminutt-intriger for ungdom med overflødig hormonproduksjon. Deretter smeller det ofte og sterkt, og selv tilhengerne av eldre romanverk med lyddemper vil kunne kjenne vibrasjonsbegeistring.

Det blir hevdet at lave mannsstemmer som Leonard Cohens fører til reaksjoner i kvinners eggstokker. Jeg tør ikke en gang tenke på hva de apokalyptiske kanonsmellene fra panserskipet «Missouri» vil føre til av ovariske ovasjoner. Han blir snart en korthåra gast, og når handlingen kommer skikkelig i gang, avanserer han til dødsflink sjøkaptein, som når finanseksperter på cirka 19 år dukker opp i Økonominyhetene med for romslig snipp og Tigergutt-resonnementer.

Det er mye å lære av denne filmen. Amerikanske ødegårder har funnet en planet som likner Jorden i fjernt solsystem, og de sender ut stråle til den. Det blir mindre vellykka enn da den fulle mannen pisset i 10 afrikaneres marihuana. Invasjonen kunne vært en utrolig stilig direkte-reportasje på TV2 Nyhetene Sørsdahl-dama i regndress mens rakettene faller , men mange blir tunge i sinn når den fjerne kulturen kommer deisende med sine overlegne strålevåpen.

USA har en felles flåteøvelse med Japan. Og av grunner som bare Clone Wars-fansen skjønner skikkelig, er det plutselig bare Kitsch og en japansk kaptein som skal hamle opp med superskipene. Etter hvert får de hjelp av veteranbåten «Missouri», der pensjonerte sjøfolk trosser ryktene om åringers lave yteevne og dundrer livskiten ut av aliens med stygge bukkeskjegg og patetisk lysømfintlighet.

Det er sinnssykt stilig. Og om noen Dessuten sender fienden flammende beyblades mot oss. Munningsflammene fra «Missouri» ser ut som skogbranner. Etter hvert som denne soldatfilmen blir eldre og livligere, plasserer den seg med forbausende eleganse et sted mellom «Platoon» og «Young guns».

Først skremmer den oss med at soldater er avsindige psykotikere. Deretter beveger den oss med at soldater er evig gode venner og hjertelige brakke-onanister. Begge deler er antakelig sant, men ikke like interessant.

Jake Gyllenhaal spiller en urolig ungdom som verver seg til marinen i og går inn i snikskytter-trening.

Det er den skremmende delen. Umenneskeliggjøringen av mannlig ungdom likner den vi fikk med oss i «Full metal jacket» og «Heartbreak Ridge», og for et følsomt menneske betyr det en umiddelbar politisk erkjennelse: Det kan ikke finnes noen verdier i verden som rettferdiggjør dette systematiske svineriet. Men følelser er flyktige. Etter hvert kommer vi til Saudi Arabia, der Gyllenhaal sammen med de andre mekaniserte psykopatene fordriver tida med å kjede seg i sola og forarge seg over kjæresters og hustruers ekte og fiktive utroskaper.

Det er engasjerende laget, og interessen holder seg. Forventningene om at krig forderver menneskesinnet, forsterkes, og vi fortsetter med å være gode kinostol-pasifister, for kinostol-pasifister er de fredeligste folka som finnes. Så kommer folka våre i krigen. Et sted ute i ørkenen driver Saddams nasjonalgarde med både skyting og brannstiftelse, men vi ser dem egentlig aldri, og våre menn snikskytteren og hans kikkertsporer begynner å få alvorlig lyst til å skyte noen.

Da de ikke får lov fordi det kjepphøye flyvåpnet skeiner ut av skyfriheten med brannteppene sine, beklager vi egentlig det. Vi er ikke lenger gode pasifister, men Young Guns-fascister.

Innlevelsen i utpensla skjebner har født en ny skapning: Vi liker Gyllenhaal og Peter Sarsgaard. Vi liker de barnlige og ekte amerikanske soldatene som ørkner rundt i den muslimske ødemarka. Vi har nesten glemt at de sang Wagner med begeistra røster da de så Coppolas Vietnam-slakt i «Apokalypse nå!

Filmen er basert på Anthony Swoffords selvbiografiske bok om soldaten som aldri fikk løsna ett skudd, så hendelsene er antakelig sanne. På et merkelig vis er de avskylige og sjokkerende og samtidig beroligende.

En krukkehåve svikter ikke kameratene sine, sjøl om de er ville idioter. Jake Gyllenhaal er perfekt som sjelelig forstyrra ungdom med stumfilmblikk, og de andre skuespillerne i filmen gjør hva man kaller et uforglemmelig inntrykk. Fargerike folk gjør «Jarhead» underholdende.

Sam Mendes «American beauty», «Road to perdition» har laga en schizofren film for vår krigsschizofrene tid. Når du ser «Jarhead», føler du at ingen burde sende amerikanske soldater til noe annet land noensinne, no way, Josef. Hvis du går hjem og ser «Hotel Rwanda», vil du be til Gud om at amerikanerne sender bevæpna amerikanske redningsmenn neste gang primitive afrikanere vil utslette sine brødre og søstre. Film er for følere. Derfor vet filmseere egentlig aldri hva de mener.

Ikke spesielt koselig, men et ålreit valg på en kjedelig dag. Igjen en perfekt HD, og det vil si at Transformers-fansen får Megan Fox i så skarpe bilder at du kan se fraværet av filosofisk undring i hodet hennes og sporene etter helsesøsters lusekam i fjerde klasse. Men det starter ikke med Fox. Blonde Amanda Seyfrid iført briller som får henne til å likne en libelle med statsvitenskap, tenker tilbake på de hendelsene som gjorde at hun havnet på enecelle.

Hun er seksuelt utagerende og sminka som Joan Collins, og da det begynner å brenne i harrykafeen, blir hun med et okkult rockeband ut til den mystiske virvelfossen.

Litt seinere på natta ringer hun på døra hos venninnen Seyfrid og med mer grisete klær enn hun som vant ketchupkast-konkurransen i Kvinesdal. Hun er blitt en menneske-etende demon, og haler highschool-lagets quarterback ut i skogen for å gjøre åttendedels-back av ham.

Dyr kommer for å se på, som i en Disney-film. Dyr er nemlig ikke snille. Dyr liker mord og spising av levende organismer. Amanda reagerer lett oppgitt på denne atferden, men gode venninner lar ikke små ting som mord og kannibalisme komme mellom seg. Det blir alvorligere da Jennifer begynner å se på venninnens hamstermjuke nestenkjæreste som biff, sjøl om han egentlig likner mer på det hvite kjøttet på kalkunen og kunne vært et samarbeidsprosjekt mellom Disney Channel og Prior.

Vi tror ikke på at hun ville valgt ham. Kjærester sorterer lavere enn venninner. Da er det meste sagt bortsett fra at musikken er strålende. Og ja, historien er skrevet av Diablo Cody, dama som også laget manus til «Juno». Tenk om du var en både vellykka og vakker ung kvinne, og så våkna du en morgen og oppdaget at du hadde hovedrollen i en Sundance-film.

Filmer som assosieres med Robert Redfords superkule vinterfestival blir laga av folk som har hørt om menneskene, men aldri truffet dem. I Phil Morrisons utpensla bondelands-fordom er det Embeth Davidtz som får oppleve den verste av alle nedturer: Kunsthandlersken som likner lettknuselig Audrey Hepburn-lampe, reiser med ektemannen sin herr Johnsten for å møte folka hans i sørstaten North Carolina, og de viser seg å være lett tilbakestående bilmekanikere, husmødre og folk som røyker innendørs sammen med gravide.

Dessuten er alle uhøflige og inneslutta som komikere i en Reese Witherspoon-film om hjerneskaden som oppstår hos mennesker som har kjørt bil på grusvei. Ja, det er en kjedelig film. Ja, den er fordomsfull på en litt innsmigrende, nedvurderende måte uten egentlig innhold eller poeng.

Det viktigste som skjer er at kunstdama fra Chicago begynner å røyke som en slags kulturell offerhandling som når vestlige journalistdamer besøker pyramidene iført slør for ikke å bli sett av terroristene.

Det finnes noen få ting som virker helt perfekte, som om en eller annen fikk den ideen han eller hun var født til, den som ulmet i et vakkert sinn fra vogga.

Regissøren Christopher Nolan er briten som laget «Memento» og «Batman begins». Han har skrevet manus fra Christopher Priests roman sammen med bror sin Jonathan og er virkelig en fyr som kan filme et klassisk mysterium sånn at nysgjerrigheten nesten føles som en allergi. Handlingen er velsigna enkel: To tryllekunstnere kommer i konflikt og forsøker å sabotere hverandres forestillinger samtidig som de spionerer.

Den sorgdrevne Hugh Jackman forsøker med nevrotisk styrke å finne ut hva i herrans navn det er Christian Bale gjør i nummeret Den Forflyttede Mann, der han går inn i et skap på ene siden av scenen og ut av et annet på den andre siden — omtrent samtidig. Han får til og med elskerinnen sin Scarlett Johansson til å infiltrere den tilsynelatende overmenneskelige rivalen.

Og i et siste desperat forsøk på å bli best oppsøker han den elektriske magikeren David Bowie, som kan utrette virkelig trylling. Slutten er en av de beste som er blitt laget noensinne.

Nolan skulle ha filmet «Da Vinci koden». Selvfølgelig vil dere se den. Han kommer seg litt da agenten English blir så ekstremt dansedominert av fienden at han en stund minner om den hypnotiserte Inger Lise Hansen Inger Lise Hansen?

Fransk drama fra Våren skal franskmenn velge Sarkozy som president, men han har stengt seg inne i eget hjem. Han klarer ikke få tak i kona si. Det finnes en uavklart nazi-besettelse i verden. Alt dette tar jeg med fordi den liksom-ironiske dyrkelsen av tyske nazister gjør den folkehøyskole-satiriske filmen «Iron sky» vemmelig og bortkasta. Det hjelper ikke på opplevelsen at handlingen parodierer den amerikanske presidenten med innøvde skandinaviske munnhell. Og så slutter filmen i et forvirra dommedagsprofeti.

Vi kan lære mye av våre feil. Jackson og Jessica Biel i amerikansk actiondrama fra Irak. Handler om amerikanske soldater som på et siste oppdrag blir utsatt for bakhold og pådrar seg fysiske og psykiske skader. De har det ikke lett når de kommer hjem. Tony Scotts kule lille action-romantikk «The last boyscout» skiller medie-kyniske nittitallsmennesker fra den syttitalls-idealistiske norske urbefolkningen som framleis syns det er stas å høre Erik Bye lese dikt om verdens forferdelighet på lørdagskvelden.

Filmen blander blodtrykksdempende deppe-humor og gymnastisk hoppsan-vold, den kjæler ømt for gammelhavarerte antikk-ekteskap med halvnaken husvenn i garderoben, den koser seg sjølplagende over kaldfront-forhold mellom fedre og barn og oppnår i det hele tatt å konstruere et underholdningsparadoks som er tidskorrekt i beste forstand: På den ene sida fullstendig uten moral, på den andre sida narkomant hekta på personlig integritet.

Den tidligere Secret Service-mannen, dressen som reddet presi- dent Carters liv, den fullendte fiaskoen og privat-detektiven Joe Hallenbeck er nasjonens siste funksjonsdyktige speidergutt. Han tror på de grunnleggende idealene og amerikansk fotball. Hallenbeck er et svin, men han er et godt svin. En gris med 52 stjerner. Det betyr at filmskrivernes livsstil-genier enda en gang har klart å putte Bruce Willis i en rolle som konstruerer så todelt manns-identitet at den er gangbar også neste år.

I de to «Die Hard»-filmene var han en singletskitten, hustru-tro tøffing som gjør alt galt mot menn, men oppfører seg vakkert mot kvinner og fedrelandet.

Kapittel en i framhaldssoga om det mjuke machokompromisset. I «Den siste speider» møter vi Willis mens han sover ut rusen i bilen. Fire reinvaska rakkerunger fra Tony Scottsgate der himmelen alltid er rød, kfr. Så går han lysskadd hjem til huset sitt og ser at toalettskåla er etterlatt i manne-posisjon. Det er morgen i verden, og det vonde lyset avslører ikke en gang de tapte illusjonene, men noen innarbeidede selvfølgeligheter.

Den bakrusa Hallenbeck er en idealist. Han gir konas elsker valget mellom å få seg en på trynet og en i solar plexus. Ømhet, respekt og rettferd mellom gutter. Den nye mannen, del 2. Nesten ingen fra den norske urbefolkningen kommer til å like «Den siste speidergutten», enda det er en morsom film, skrevet av Shane Black, som sto bak begge «Dødelig våpen». Filmen er laget for de med svært romslige retningslinjer for hva som kan sees og sies.

Døden flammer som kornmo, og den siviliserte uskylden som ligger under Hallenbecks utarma liv er nesten usynlig hvis du ikke sitter langt utenfor stinte-akvariet. Pierce Brosnan i Byggmakker-dress og dama på ski i Vanessa-drakt.

Pierce Brosnan er den gjenstanden i verden som likner mest på Roger Moore, hvis man ser bort fra liket av Maurice Chevalier og inngangsportalen til Madame Tussauds vokskabinett i London. Brosnans ubevegelighet har filosofisk intensitet, han ser ut som om han virkelig tenker på å holde maska.

Bond-filmen «The world is not enough» skjemmes av overflødighet. Historien er smålåten og sær som ei Søndag Søndag-forside. Sophie Marceau og Robert Carlyle opptrer på den litt frakobla måten, action-sekvensene er tjafsete, uinteressante, som om de ble til i en verksted-orientert Speculum-performance. Den forteller en historie som i omrisset er omtrent like seriøs som Harry Potter-historiene, og den gjør det sånn at usannsynligheter blir ålreite ting som angår oss.

Science fiction-genrens grønnmann-fantasier går sammen med økumenisk fabulering i religionenes nachspiel-tåke. Night Shyamalan er en alien. Han kom til oss fra fjernheten med filmsignaler som er fremmede for oss, og derfor når ham fram på en annen måte.

Jeg vil for eksempel at dere skal legge merke til indirekthetens magi. Og ikke mas med at dere alltid har sagt det, for dere sa bare at volden burde vært utelatt i video-grøssere. Shyamalan gjør indirektheten til et språk. Sammen med lyder og musikk blir den en del av en fortellerform, et følelsesområde, et visuelt alternativ-univers for filmduken. Indirektheten er ikke bare at man retter kameraet ut av vinduet. Shyamalan peker på noe annet, som om de andre tinga skulle være skyggesjeler av ting som skildres.

En intens og oppskaka innlevelse som minner om morgenkvalme, inntar kroppen. Jeg kommer ikke til å fortelle stort om handlingen. De som vil ha opplevelsen spolert, får lese noen andre aviser. Når man selvfølgelig heller går for å se sjøl, bør man legge merke til åpninga av filmen. En intens komponist som heter James Newton Howard hamrer harmonitruende ekstrem-musikk inn i hodene på antatt mottakelige tilskuere. Lyden kommer fra Jung-delen av orkestermusikken og forteller at de skal få se noe skrudd, men høytidelig.

Derfor våkner ekspresten Mel Gibson i natta og hører piping. Slik oppdager teologitvileren at ungene er i maisen. Vi skjønner av poetiske livslinjer langs øynene at han har trøbla. Iført innledningsklangenes filosofiske overfølsomhet følger vi mannen i den mørkegrå nattdrakta ut av huset, inn i åkeren — helt til han oppdager sirklene i avlingen.

Mer enn hovedpersonen godtar vi dem som sannhet. Shyamalan har skapt en stemning som gjør at vi ville ha trodd på Saddam Hussein. Lyset står så perfekt og hviler på hver kvadratmillimeter av bildet at du nesten tror du ser et pedantisk maleri. Optikken veksler mellom å underliggjøre det som skjer og gi det trovrerdighet.

Filmen får en egen rytme, og den er to-tre slag hurtigere enn hjertet ditt. Derfor blir du sittende ytterst på stolen mens du lurer på hva i himmelske navner den vaktsomme innside-inderen har funnet på nå. Skal vi få se et drama? Skal vi få se en grøsser? Er dette «Nærkontakt av tredje grad 2»?

Gibson spiller prest med tapt tro. En klassisk yrkesrisiko, men også symptomatisk. Som teolog tilhørte han overnaturlighetens mest fanatiske fiender. Det er nesten bare foreningskristne i verden som ikke tror på det uforklarlige, for de har allerede forklart alt. I filmen kommer miraklene til forkynnerens åker. Da må barna forklare ham livets sammenhenger, som de finner i tvilsom kiosklitteratur.

Lille Abigail Breslin ser ut slik Emily Watson antakelig gjorde som barn. Hun er en glansengel. Sønnen Rory Culkin har visdom og trass. De selvvalgt naives visdom og trass. Gibsons uttrykksfulle ansikt og dette er en undervurdert skuespiller fordi han er så pen viser et håndhakka landskap av religiøs lidelse. De forbitra øynene går gjennom filmen som en slags temperaturmåler eller et lakkmuspapir.

Joaquin Phoenix spiller den mest poetisk perfekte rollen sin til nå; han er Gibsons bror, baseballspiller og profetiets utøver, han er Herrens engel med flammende sverd. Sverdet er ikke kvasst, men det svinger skikkelig. Klimaksscenen som jeg heller ikke skal røpe suger mage.

Fram til sånn ca. Du skal slå så hardt du kan og løpe så fort du kan. Det står i Bibelen. Når han ikke får penger til stjernespillere, hyrer han en nervøs økonomi-nerde fra Yale, spilt av Jonah Hill i et blazer-streit snillgutt-kostyme som får ham til å likne en gospel-arrangør i Fredheim Arena. La meg bare si dette fort før jeg ombestemmer meg: Det er som å se kuer fly.

Hill var i ferd med å gro fast i teite pubertetsroller om å onanere, og plutselig sitter han der og er en rørende, overbevisende, imponerende ekspert-hvalp med betydelig kroppsmasse. Og ikke bare det.

Han spiller mot den modne utgaven av Brad Pitt så det oppstår den magien som skal finnes i pysefilmer som denne: To skikkelser skaper et fellesrom som de bærer med seg fra scene til scene, sånn at du kan føle dem som en enhet. Jeg tror det skjedde oftere før, da folk laga film fordi det betydde noe for dem. Det skjer nesten aldri lenger. Jeg liker den voksne Brad Pitt. Han spiller uten selvopptatthet, og jeg innbiller meg at han har vært superpappa og Angelina Jolies flyplass-assistent så lenge at han har lært seg å kommunisere med mennesker og ting.

Han forsøker ikke å skrike og hoje så tårevætende at Oscar-juryene skvetter i buksene sine. Han gjør det verdig og enkelt. Han ser på folk.

De to skaper en veldig behagelig film. Og Philip Seymour Hoffman som trad-trener trekker ikke akkurat ned. Rytmen i «Moneyball» er irriterende forutsigbar, men amerikanerne er tradisjonelle på det området: Det skal starte med at ingen tror på Rocky og han får mye juling. Så kommer den fantastiske suksessen, og så det midlertidige tilbakeslaget som setter ting i perspektiv. Men filmen er så avslappa og klokt laga at du tilgir den. Og det er en slags Kung Fu Panda-fryd å se en lite atletisk akademiker med stygt slips overkjøre de erfarne baseball-ekspertene rett og slett ved å lære dem den nye veien til suksess: Alt finnes i tallene.

Tallene i pc-en forteller hva som egentlig vinner kamper. Ikke sats på stjerner som skal gjøre alt vanskelig. Ikke løp to baser hvis vitsen er å komme trygt fram til den første. Det er på en måte Drillo. Forstand, systematikk og beskjedenhet lager seire.

Kanskje dere skulle finne en overvektig World of Warcraft-fantast eller en pinglete Angry Bird-ekspert fra Ullandhaug? Filmen bygger på en sann historie. Alle amerikanske lag bygger opp baseball-strategien som dette nå. Det viktige ved filmen er at også de som egentlig syns det er kjedelig å se på voksne menn slå brennball, vil elske samspillet mellom Pitt og Hill. Kristen Stewart og Dakota Fanning. Det er som å få en liten gave uten å ha bursdag. Det handler mest om musikken på syttitallet, og det handler om forholdet mellom Jett og bandmedlemmet Cherie.

Regissør er Floria Sigismondi, ei italiensk dame som herjer med kameraet. Og det betyr også at filmen kan streames på Filmnet. Tosomhet bekrefter det vi alle vet inni oss: Egentlig er du en tulling. Film nummer to er OK, og igjen har jeg følelsen av å se inn i ei sekt som jeg egentlig er medlem av og en sykdom som jeg faktisk har. Nå skal jeg ta en «allerede de gamle egyptere»-åpning. For tjue år siden laget de ufine Farrelly-brødrene en komedie som ikke skulle kunne gjentas.

Hver scene var en forskrekkelse. Nå har de gjort det likevel, og «Dumb and dumber To» virker like smertefullt avslørende som den første. Jeg har kommet til at det skyldes en tidligere ukjent form for psykologi: Vi vet alle at vi egentlig er dumme. Vi har bare fortrengt det. Da jeg hadde sett filmen ferdig, og egentlig var totalt utslitt av pinlige stigmatiseringer, oppdaget jeg den første bi-effekten. Da jeg kom ned på toalettet, tenkte jeg: Harry og Lloyd er ikoner for en plagsom og pinlig todelthet.

Det at vi føler oss kule og verdsatte og smarte er en sosial funksjon. Hvis egenskapene våre bifalles av en referansegruppe, vil du og jeg og Anundsen godta at vi likevel ikke er så dumme som vi føler oss. Vi er fortsatt like dumme, men dumheten oppleves som vellykka fordi noen andre sa at den er kul.

Vi er i gruppe-speilet. Vi setter vår ære i å opprettholde troverdigheten til de som skryter av oss. Det var om dette egentlig sarte selvtillit-systemet at H. Andersen skrev den lille historien om barnet som sa at keiseren var naken. Det gale ved «Keiserens nye klær» var at alle andre oppdaget at barnet hadde rett. Det ville de ikke gjort.

De ville ha kalt ungen for et nett-troll. Harry og Lloyd har gående en tomanns referansegruppe. Det geniale ved filmkonseptet er at vi befinner oss halvveis inni og halvveis utenfor. Synsvinkelen ligger hos de to idiotene, og vi holder med dem. Når Farrelly-brødrene lar dem drite seg ut, skjer det i et rørende alvor som påkaller normal-empati. Men det de tenker og gjør, er nydelig overdrevet og presist poengtert idioti.

Begge «Dum og dummere»-filmene later som om de er tullete komedier. Det er de ikke. Psykologien er like oppsiktsvekkende og banebrytende som Freud var da han påsto at kvinner var så sinte fordi de savna sex.

Teorien om at dumhet er en kultur-avhengig tilstand burde føre til omfordeling av verdiene i skoleverket, den burde føre til at trening i gruppe-identitet blir en del av kroppsøvningstimene. Det vi oppfatter som kvalitetsforskjeller, er ofte bare etno- og sosiosentriske illusjoner.

Kjem du frå Tynset, trivs du overalt, og det stedet du er født og de folka du har omgitt deg med, vil bestandig være bærere av sin egen form for logikk. Jeg syns Al Gore er dum. I min verden er han en sosial dyslektiker som leser alle tegn feil.

Men han er egentlig bare et annet sted. Han er som Harry og Lloyd. Han bruker erfaring og livsanskuelse som utgangspunkter for resonnementer som alltid vil likne på seg sjøl.

Du blir dem du snakker til. Du snakker til de du likner. Sosiale klubber er bortimot evige, med mindre man har det som kalles sosial intelligens og forstiller seg.

Du holder med to frihjula tullinger og føler motvillig: Man kan føle seg skikkelig kul og likevel tenke, gjøre og si åpenbart tilbakestående ting. Det er som å se Grand Prix med sanger fra Øst-Europa: Dette er så harry at det kan ikke være sant! Men det er sant. Det er en nasjonal versjon av intelligens og musikalitet.

Av og til ser jeg på nettside-fronter som er så fulle av det jeg oppfatter som epidemisk ukeblad-galskap at jeg tenker: Hvordan i himmelens navn kan noen ha laga dette her? Svaret er antakelig at også en avisredaksjon er Harry og Lloyds land der de internerte sannheter fungerer.

Denne gang er Harry og Lloyd blitt tjue år eldre. De er utsøkt sjabby på en ny måte som egentlig bare alder kan påføre mennesker. Lloyd sitter i komatisk taushet på et mistenkelig luksuriøst pleiehjem, antakelig fordi han ikke kan komme over ei dame.

Pasienten får besøk av Harry, som har oppvartet kameraten trofast i tjue år. Han fjerner et kateter på en måte som menn vil kjenne helt opp i urinlederne, men som er ganske effektiv. Og siden vi først snakker om tiss, han forteller at han trenger en nyre. Harry har oppdaget at han har en ukjent datter på tjue år og mener at hun er den ideelle donor.

Du kjenner at det er forferdelig, du kjenner at dette er vondt. Men det er fordi du har sosiale fordommer. Dattera til Harry er som Harry. Hun tilhører faktisk samme umiddelbare referansegruppa som pappaen og kameraten hans. Dermed utvides teorien om sosialt betinga identitet til genetisk betinga sosiale avvik. Dette er virkelig en interessant film.

Og Turner i tillegg! Kathleen Turner spiller en seksuelt oppsøkende åring og har utvikla sin opprinnelige vulgaritet til en logisk voksenversjon. Så oppstår en klassisk amerikansk roadmovie etter en alternativ forståelse av geografi. Ja, det er ganske morsomt, men mest smertefullt. I de blindes land er den seende klovn, og det er ganske pinlig å bli minnet på at en professor ser ut som en uvitende idiot hvis han forsøker å jobbe i fjøset.

Bare tenk på Sylvi Listhaug. Carrey og Daniels spiller rollene sine med rørende lojalitet. Harry og Lloyd burde egentlig hatt hver sin Oscar. Det ville også ha fullbrakt det filosofiske elementet i filmen, som da Bush II ble president.

Også denne kan streames på Filmnet. De romantiseres for det de er, med rynker og furer og valker og en ytre feilbarlighet som ikke en gang badespeil bør vise fram. Dette er en hyllest til modige mannlige skuespillere og den regissøren som bestemte seg for å fotografere folk slik de ser ut.

Sylvester Stallone er blitt flat i fjeset, som om han gikk på sin eget sjølbilde i stor fart. Samtidig er han rund i kjakene, han går med ubesværa selvironi, men når dramatikken tetner til som i en tippeliga-slutt, da kan han spille intensere enn noen av de kjute kattungene.

Arnold Schwarzenegger likner i gode stunder et livsfarlig kusma-eksperiment, men han valker gjennom filmen med et strålende humør som folk kanskje oppnår når de ikke lenger må lese de sosietets-orienterte Twitter-meldingene til Maria Shriver. Han ser ut som en Marvel-figur når regissøren slipper ham til med maskingevær fra rølpete helikopter. Mel Gibson er i storform. Også hans ansikt er forma av Fader Tid, og han har så mange ujevnheter der andre folk har hud at han kunne vært sandblåst teskurd utført av dopa motorsykkel-tapere fra «Mad Max».

Men vakker er han. Og splitter pine gal. Ikke mange filmskurker kan kopiere Gibsons psykotiske sadistblikk. Harrison Ford kommer innom som lekelysten CIA-sjef eller noe. Egentlig ser han ut som en avgående visepresident med det forskrekka og gråbustete håret. Men også han har action-sjel og kompromissløs selvutlevering. Jeg trodde egentlig Wesley Snipes måtte være død eller borgermester for fire strandbarer i California.

Men han er framleis en ressurs. Det var en stor opplevelse da jeg omsider oppdaget at han var med i filmen. Antonio Banderas spiller på en måte Shrek-komedie og gir kropp til en vilter latino-galning med kastanjett-tunge og meddelelses-tsunamisk åpenhet. Banderas har gjort mange teite roller de siste ti åra, men her blir han sluppet løs i en nesten absurdistisk rolle på grensen mellom plastisk geni og takk for i dag. Kelsey Grammers flegmatiske særegenheter passer nydelig inn i rolle-galleriet.

Han er en mann med bøttehatt og familiefar-image, en rølp i Marlboro Classic-klær. Og Jason Statham er som vanlig perfekt. Han er en av de skuespillerne som skjønner action-film med bensinbegeistring, Brut og ubarberte baller, og han bidrar seriøst til det gode humøret. Dette er voksne menn i alders-ironiske roller som kvinner ikke får spille uten at man lager kjønnsløse fruentimmere av dem. For sjøl om veteranene ser gamle ut, kan du merke at de skal forestille menn med erter i belgen.

Men nå har jeg tenkt å lese om igjen Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid» siden tittelen fungerer som relevant, så da kan jeg tillate meg å feire uvesentlighetens merkverdige evne til å vokse mens du ser på. Men jeg er redd for at etter hvert som medier leter etter begrunnelser for ikke å sende kritikere til kinoen, kan nok stasfilmer som «Expendables 3» havne utenfor av snobbe-grunner. Da blir det bare meg.

Når alt utenomsnakk er rutinemessig ferdigstilt: Dette er en action-film uten respekt for noen Nobelpris-vinnere i fysikk, og da mener jeg særlig Newton. Vekslende, skroteferdige manneting bildelegges med rå, gammeldagse actionbilder. Replikkene kommer som snakkebobler.

Når man først engasjerer seg i direkte åpen strid med dødelige våpen, skjer det med overdrivelser av den sorten som man må være født med for å sette pris på.

Du vet dessuten at det er en vellykka actionfilm når sjetteklassinger reiser seg fra sofaen og blir stående og småhoppe midt på golvet mens politisk sterkt ukorrekte tanks fra et fantasiland på størrelse med Usbekistan dundrer sine prosjektiler gjennom rivningsklare ruinvegger sånn at murstøv på tykkelse med Gjesdals-lefser legger seg over den velsigna nyoppstandne Snipes.

Og alvorlig talt er ute i forfallet: Når så dere Snipes i en skikkelig velstandsfilm sist? For oss som fylte videobutikkene lørdag ettermiddag, er et gjensyn med Wesley som to Viagra og én Vitaepro. Handlinger skal man røpe minst mulig av. Men Stallone syns gjengen bør gi seg, så han hyrer ungdom i stedet.

Så tar filmen seg både hit og dit, for å si det enkelt, først og fremst befrakta av sjefens gamle haikjeft-fly. Egentlig skulle skurken hentes hjem og dømmes av Menneskerettsdomstolen i Haag. Men Sly stirrer ikonisk på den gamle Rambo-måten og sier tungt: Og så slutter filmen med en fantastisk spøk. De kule ynglingene som fikk være med de voksne på jobb, synger felles-karaoke på bar: Neil Youngs tekstlinje «Old man, look at my life.

John Guillermin regisserte og Sterling Silliphant skrev denne etter tida ganske voldelige oppfølgeren om den tøffe Shaft. Her skal han hjelpe en liten afrikansk nasjon med å bekjempe våre dagers slavehandlere. Richard Roundtree i hovedrollen igjen, typisk syttitall. Egentlig har David Lean laget en altfor oppblåst kjærlighetsfilm der Sarah Miles er den unge jenta som gifter seg med den enkle skolelæreren Robert Mitchum og forelsker seg i den britiske soldaten Christopher Jones enda dette er i Irland.

Filmen vises i jetlag-sonen, men den har fått en hederlig firer, og det er bra for sånne som dette. Som man vil skjønne av omtalen, handler «Skyline» blant annet om solforbrenthet, og mandag kom hageværet til folk på Vestlandet, og de satte seg ut i de dyre møblementene sine og hyllet den skumle strålinga fra verdensrommet.

De har en annen religion enn meg. De kan ha rett for det. Men augustsol er en litt stikkende sort, og de følsomme kan fornemme hvordan atomkjerner sprekker og gir fra seg et sløvedøvende lys. Det var i lenge siden kinoen kunne lokke med seriøse verdensroms-monstre av den menneske-etende, sivilisasjons-utslettende sorten.

Det var moro i Når den maskulint hestefjesa Stallone-hunken Eric Balfour kikker på lysshowet, forvandles huden verre enn om han blanda solstudio i Rohypnolen sin. Vi skjønner at noe annet enn engler daler ned i skjul, for hyrdene på marken blir ikke gamle hvis de forsømmer sjansen til å leke gjemsel bak blendingsgardinene. Vi liker ikke at Balfour er smitta, for han er sammen med Scottie Thomson, og den morgengravide jenta var kjæresten til Tony i NCIS, og hun er et følsomt og alvorlig menneske.

Dette kan ikke gå bra. Det gjør det ikke, sjøl om Balfours velstandshippievenn Donald Faison forsøker å evakuere i køddomobilen sin. Rett ved garasjedøra står en gjestende tentakelhulk og slikker i seg margarita-blide californiere etter å ha trampa på dem.

Fra så langt ute i Universet at verken Arbeiderpartiet eller Den norske kirke aksepterer at de finnes, kommer det årets mest vidunderlige designer-romskip. Det ser ut som Bang Olufsen-inspirert alumimium-modernisme; fartøyene er som udyffige spontan- installasjoner fra en bilkirkegård, som skrapjernvaser eller maneter av organisk metall. På nært hold blir de klistrete, slimete, ekle, våte og klare for brun dunk.

Romskipa er virkelig bra. Husvertens plutselige bortgang fører dessverre til at de at de andre folka ikke tør forlate bygningen.

Hele filmen foregår i ei litt kjedeligm apartements-blokk i Los Angeles. Vårefolk flykter opp på taket. De flykter ned fra taket. Monstrene føler trampende etter som krabbetryna troll md ildøyne. De smiler ikke, og de forandrer seg ikke så mye heller. Filmen lider litt under at den ikke flytter på seg. Til gjengjeld slipper du vampyr- og zombie-ætta standardscener der folk flykter gjennom gatene og blir spist av stavrere. Det funker som en fin avveksling da jagerflyene kommer og bomber moder-romskipet i et heftig supersmell av den sjeleskapende megatonnasjen som gjør at kinobilletter kan føles billige.

Da filmen egentlig skal være slutt, tar de to Chicago-brødrene Strause oss med på en innside-tvilsom tarmtur som ser verre ut enn koloskopi. Uææsch, sier alle damene, og så gjemmer de ansiktet ved beltespenna di. Mens vi venter på at den innsiktsfulle filmen «Det kvener vil ha» skal dukke opp på urfolkfestivalen i Garpajärvi, skal vi med stor omhyggelighet unngå en film som handler om en annen minoritetsgruppe; den ukurerbare lille gjengen jenter som liker bardiskforførere.

Gjett hva antennen er. Mel Gibson spiller en forfører-legende. Det betyr at han er en slags Rune Rudberg. Mannen jobber i reklame-firma, og på tross av at han velter seg i sitt ego slik søvnløse snur seg rundt i kjekssmuler og marengsgraps, er det han som tenker ut alle de store ideene.

I «What women want» får Gibson den sjeldne evnen at han kan høre kvinner tenke, og biproduktet av denne magien er at han faller for sitcom-dama til Paul Reiser.

Den er en film der Mel Gibson spiller et slags chickelacke, chickelakke, og måtte gudene være oss nådige. Noen liker denne filmen veldig godt, men jeg har ikke sett den en gang. Joel Edgerton og Tom Hardy, som er velsette og ofte sette skuespillere, er brødre med ondt blod, og de melder seg begge på martial art-konkurransen Sparta. Mye tyder på at de skal møtes i finalen.

Jeg hadde nok blitt mer begeistra hvis Nasse Nøff møtte pinnsvinet Ludvig. William Holden og Ernest Borgnine har hovedrollene, og spiller aldrende gjengmedlemmer som i er blitt gamle og skal foreta et siste sprell. Den var egentlig på 2 timer, 16 minutter, ble kuttet ned til 1 time, 49 minutter, mens denne er oppgitt til 2 timer, 6 minutter. Det er gudskjelov mandag, og klokka fem i morges var det soloppgang over Jørpelandet i stedet for midt på dagen-lys.

Da begynner det å bli orden på verden, da begynner det å bli gjenkjennelig her, og vi kan bruke alle de talentene vi egentlig har. Som sommeren ikke trenger. Vi starter med en film som fikk firerterning, men dere kommer til å like den.

Og så vises den på NRK3, som de fleste klarer å finne på fjernkontrollen. Batman mangler i dette amerikanske krimdramaet, for vigilante superhelter i kveldstilpassa arbeidstøy er ikke så nøye med sannsynligheten. Det er verre med ingeniører. De bør ha respekt for de største multiplikasjonstabellene.

Petter Smart-ingeniøren Gerard Butler mister kona og dattera fordi to innbruddstyver gjør uventa mye ut av jobben sin. Jamie Foxx spiller november-versjonen av Denzel Washington: Han har sleip statsadvokat-dress og forhandler med den verste av morderne sånn at han er ute av fengsel etter få år. Hva gjør Butler, den gjenlevende enkemann? Tar han en Bronson? Det ville være ufint å røpe for mye om det, men han sitter ikke hjemme med familie-dvd-en og klandrer samfunnet. Denne filmens fingerflinke Butler går den motsatte Batman-veien.

Han pønsker ut sine knep i en hule, men farer ikke rundt i smug og straffer de som drikker uemballert vin på åpen gate. Vår vigilante-mann går etter dressene. Mye kolesterol-fattig kontorblod skvetter på forbilledlig kvite skjorter. Hevneren vil skape en pedagogisk situasjon der juristene omsider skjønner at de ikke skal bruke loven, men finne fram giftsprøytene hver gang de får øye på en morder.

Gary Gray er spennende i lange perioder, og det redder den fra å bli noe som Wesley Snipes kunne spilt sammen med Steven Seagal. Du vil fremdeles føle innvendig fnising av de dumme mirakeltriksa — men handlingen er i hvert fall underholdende.

Slutten er jeg dypt uenig i. Men jeg ønsket jo at Clint Eastwood skulle ta rifla og skyte hele nabolaget i «Grand Torino», så ikke hør på meg. Denne vil dere ikke se. Jackson og Josh Hartnett spiller et amerikansk sportsdrama om en sportsjournalist som oppdager at hjemløs mann er en bokselegende som skulle vært død. Bill Murray og Scarlett Johansson. Kjærlighet er å treffe den du trenger når du trenger noen. Dette er antakelig den beste kjærlighetsfilmen siden det arrangerte ekteskapet i Edens Hage der de første hykommerne ble grepet av melankolsk sult, men det er en annen sak, og det skal jeg ikke blande meg borti, egentlig.

Jeg må systematisere det, for ikke å rote meg bort: Utlandet er kjedelig, uforståelig og fremmed. Derfor funker det best som metafor for menneskets opplevelse av usynlighet i verden.

Sofia Coppola får Japan til å se ut som en parodi på Disneyland, hun driver gjøn med språket, med faktene, med kulturen og alt det vi blir feilaktig oppdratt til å tvangslike. I denne filmen finnes en japaner som gjør karaoke på Sex Pistols. Det er så genialt at det nesten ikke går an. De som kniser rundt og kveker «gosh så great» om den vanskelige fremmedartetheten, er britneyer.

Bill Murray og Scarlett Johansson er ikke britneyer. Sånne finnes i filmen, men våre to er de søvnløse, lakoniske, sørgmodige ofre for ensomheten. Språklig, kulturell, emosjonell ensomhet. Murray spiller en amerikansk actionskuespiller en slags Clint Eastwood som er i Tokyo for å gjøre whiskyreklame. Det gjør han med en jetlagga, resignert ironi som ikke bare er makeløs, men dypt, ektefølt ond. Johansson er gift med en nesten språkløs fotograf og sitter på hotellrommet i noe som likner sykehustruse mens det fargerike fellesskapet kjeder vettet av henne.

Som et tiltak mot forvirring, som en erstatning for tapt søvn og uformidla fjernhet, opplever de den japanske hovedstaden sammen. Et småhviskende par som fordi alt annet er så fremmed, har sjanse til å oppdage hvor like de er. De ville bare ha funnet det ut i et fremmed land. I denne filmen blir den kulturelle ensomheten et bilde på hvordan to mennesker ikke hører til noe sted eller noe annet vesen. Det gjør at rare Bill Murray som nok en gang spiller en nevrotiker kalt Bob og den fløyelssarte Johansson opplever en aseksuell forelskelse; en dypt motivert fornemmelse av at de ikke kan leve uten hverandre.

Derfor er det den beste kjærlighetsfilmen. Skjebnefellesskap skaper vennskap, og vennskap lager avhengighet og avhengighet fører til forelskelse og kjærlighet. Det kan skje mellom hvemsomhelst. En sørgmodig komiker og ei lun, nesten nygift jente med 34 års aldersforskjell, eller en trikkekonduktør og en papegøye eller en kronprins og ei festjente. Og mellom en undulat og hans speilbilde. Sofia Coppola er en genetisk tunglasta åring som normalt sett ikke skulle være livsklok nok for denne utrolig balanserte filmen.

Den tar seg noen få pauser, men glipper aldri. Følsomheten er samtidig tørr og tungsøvnig og smakfull. Bill Murrays særegne karisma står til Scarlett Johanssons myke sjenanse som jazz til rødvin eller som smoking til pils. Den kan bidra til erkjennelsen av at du var i utlandet i sommer og aldri skjønte en dritt av det.

Kenneth Branagh spiller prest, William Hurt er gift med Madeleine Stowe, men kan ikke gi henne barn, og så var det presten da, som til og med tiltales Fader. Såpeaktig ting fra av Lesli Linka Glatter, som tidligere har laget TV-serier og en huskefilm med kjente skuespillerinner, kalt «Now and then».

John Wayne spiller hovedrollen og leder jakten på niesen Natalie Wood, som er kidnappet av indianerne. Regissert av John Ford i Leonard Cohen synger på lydsporet. Julie Christie og Warren Beatty drar gjennom det kalde striregnet nordover i gullgraverland og det snekres hjemmelaga horehus i den sølete starten til en småby. Robert Altmans lille western-drama-komedie fra er på alle vis en skjønn film for de som tar stemningen. Jeg må innrømme at jeg blir litt støtt av tilnavnet Snøhvit, både fordi navnet er etnosentrisk i geografisk sammenheng det finnes ikke snø i Afrika, liksom.

Snøhvit liksom , og fordi navnet utelukkende konsentrerer seg om hudfarge. Hudfarge skal ikke brukes på måter som kan oppfattes som karakteriserings-førende. Snøhvit antyder ei snill og føyelig jente som ikke en gang masturberer. Huntsman er et psevdonym for overgriper. Bedre anbefaling kan ikke en film få. Jeg burde ha stansa her. Men har jeg vett til det? Så her kommer resten. Fantaction eller noe sånt. I filmen «Snow White and the huntsman» finnes også spredte rester av eventyret om Snøhvit.

Det er for eksempel med sju dverger. Men ellers har TVserie-regissøren Sanders laget en Potter-rein magi-oppvisning i de trolske film-traktene der Narnia grenser til Mordor. Ville fjell er skarpkanta som ondarta nyrestein. I mørkeskogen er jorda dekket av døde fugler, der slimer slangegreiner, billene bunter seg, trærne murrer truende og vekker opp skrømt og skrekk.

Og som om ikke det egentlig var mer enn nok unatur til å fylle en norsk 11 års aldersgrense, må Stewart møte et King Kong-mjukt troll som mer enn noe annet ligner ufaglærtes visjon om djevelen.

Det er virkelig ikke som en søndag i arboretet. Bedre blir det siden i alveland. Der vaier den nysgjerrige øyesoppen det er ikke en friksjonssykdom , der flakser både sommerfugl og ekorn, der fjomser de flørtne små alvene voksaktig rundt og Trollhjorten har så digert horn at kan omsider ser berettigelsen av uttrykket tusen takk. Vi rykker fram til start. Den snille mamma-dronninga dør, og pappa blir nesten øyeblikkelig forblindet av en forskremt, svensk blondine Charlize Theron.

Nasjonaliteten har jeg resonnert meg fram til, for dama er bitter og misbrukt som en Lisbeth Salander, og den prustende kongen kommer ikke lenger enn til første base før han dør.

Den nye dronninga rykker inn med karbonbasert krystallhær. Med i bagasjen har hun et rundt gullspeil som kan omgjøre seg til rennende eggeplomme og smigrer eiersken. Skjønnheten hennes kommer innenfra, for Theron griper hjertene med det kjente Temple of Doom-grepet til Mola Ram. Hun suger ungdom ut av småjentene den dagen portvinhuden melder seg i kinna. Hun snurper med symbiotikken til sin bror. Det er ei fæl dame, og når hun bøyer seg ribbeint framover, liker hun en gargoyle.

Snøhvit rømmer fra Tower, og den forfylla gjørme-jegeren Chris Hemsworth blir hyra for å ta henne. Han er imidlertid misfornøyd med betalingsformen og konverterer til jentungens parti. Du kommer til å bli imponert. Du kommer til å smile av at digre briter spiller dvergene. Du kommer til å kose deg med Snøhvits meisemjuke redningskyss.

Du kommer til å nyte bildene. Det er en deilig film. Chris Hemsworth er årets hønk. Han ser ikke ut som en frustrert surfer lenger. Når han omsider får vaska og stelt seg, er mannen riktig vakker.

Kristen Stewart har ikke akkurat funnet opp skuespillets tolvtoneskala, men hun er en effektiv og overbevisende jentunge-maskin. Theron som dronning er så flott at det burde kommet en toer der hun reiser til New York og blir kjent med Sarah Jessica Parker. Det er ikke dårlig. Plag puritaneren i deg. Se noe som svulmer. Det forbanna sparefenomenet NRK viser de samme filmene som i går.

Kringkastingssjefen er en overflødig dust som burde ha jobba i TVNorge. George Roy Hill laget den litt flaue filmen i , men man bør jo ha sett den. Bill Nighy spiller en agent som har gjemt seg i Karibien, og en dag finenr man en død forretningsmann på stranda.

En slags dramadokumentar om det unge Manchester United. Dougray Scott er med, Jeg likte denne filmen i Jeg likte alle i Så da var det sånn: Sitt tilbake, glem Aftenbladets førsteside, tilstanden i Forbruker- og administrasjonsdepartementet, kattene på Eiganes og Dispril-rapene. Nyt de vakre menneskene og deres XL-problemer med innlagt super-love.

Det er laget som stas, og det er intelligent stas, så det er ingenting å skamme seg over. Australias gave til verden, Mel Gibson, er fremdeles så vakker at Michelle Pfeiffer burde be advokaten sin ta ut erstatnings-søksmål for ufin konkurranse, enda hun er så sivilisert skjønn at det dogger rørt på kameraer og kontaktlinser.

Kurt Russells beinete ansikt ligger som en mandig Aku-Aku-skulptur under brutalt tilbakestrøket pomadehår. Raul Julia synger arier for tyrefekterne på TV og øser av sin durkdrevne livsvisdom. Rollebesetningen i denne filmen er perfekt, og faktisk fins der en fascinerende kriminalhistorie også. Hemmeligheten ved fortellingen i «Tequila Sunrise» er alt det du ikke ser. Trekløveret vandrer inn og ut av hverandres magnetfelt på uforklarte stikkord. Vi skjønner at de hører sammen, men vi er aldri helt sikker på hvordan.

Gibson er en narko-skurk som forsøker å få til et lovlydig liv, men er han det? Kurt Russell er gymnasvennen hans som også er politimann og forsøker å hjelpe, men er det egentlig det han gjør? Michelle Pfeiffer driver restaurant og hektes av begge mennene. Er hun en uskyldig skjønnhet eller skjer det rare ting i kjøkkenkroken?

Selve krim-historien blir ikke så voldsomt komplisert når det kommer til stykket, men det usagte dramaet mellom de tre lager voksen-romanse med livet som innsats, og Livet har stor L og Innsatsen stor I, så det er sannelig ikke godt å si hvordan det vil gå. Tidligere har han regissert en ubetydelig idrettsfilm som het «Personlig rekord», men regien her er suggestiv og følelsesmanende og sikker.

Kultfilm for festorientert tskjorte-ungdom om jenter som driver kreativ bar med sang og fyll. Det mest interessante ved den er Piper Perabo, som slo igjennom og er en av de nye store. Filmen er laget i og er 1 time, 36 minutter lang.

Hvis Asbjørnsen hadde dratt med seg Moe for å kverke bjørnebærjus og fortelle båleventyr for brødrene Grimm i våre dager, ville historiene neppe handlet om tusser og troll, ettersom industrialiseringen dementerte dem.

Et moderne eventyr er sånn: En mekkelysten askeladd fra California blir tvangseksportert til Tokyo der han mer eller mindre frivillig blir oppfanga av lettmetall-ungdommens motor-mannjevning. Japanere har det så trangt overalt, så de kappes om å kjøre svinger. Garasjekjøring med svingarundt, et hvinende brems og gass-mareritt i Mobiltelefonplanetens underlige nisseverden, der jentene er så tynne at de ville blitt lagt i vann over natta hvis de kom til Lofoten. Men farkostene er fete.

Tokyo drift» har biler som likner mobiltelefoner, biler som likner fjortissnop, biler som likner barnetannbørster, og den er kvikk, henrykt, hensiktsmessig og sympatisk. Husker du den ville guttungen i «All the pretty horses». Black kan smile skjevt som Steve McQueen og spiller film med den litt sinte sensualiteten til James Dean.

Han er et funn. I denne filmen legger hovedpersonen seg ut med et ungt steinbitfjes som har yakuza-onkel, han blir venner med en ung, japansk Nietszche, og han blir tvangshyra som torpedo.

I tillegg lærer han å kjøre The Drift, og det er som filosofi. Du skal ikke kjøre fort, du skal takle svingene. Brems mens du gasser. Dame på fanget til Vin Diesel: Går du rundt med eksosrør i lomma? TV3 er også grepet av serie-viruset og skal på død og liv vise filmer i samme familie samme dag i stedet for å gjøre tilbudet bredere. Trafikkpolitisk ble det ikke laget ukorrektere film siden Charlton Heston svidde kjerrehjul i «Ben-Hur.

Vin Diesel har slutta. Vi bringes rett inn i en kromantisk eventyrverden med biler som skinner som vaselinvoksa Barbiestøvler, og er glattere enn Tom Cruises bryst, og dertil triller også prangende pansertanter med shorts som ble vaska på 90 grader, mens asfaltmusikken dundrer fra høyttalere med volum Ingen av mennene jobber i barnehager.

Ingen av mennene kan uttale hele stavelser. Det rituelle gateracet i innledningen er litt rart filma, med voldsomme nærbilder og mye støy. Men bilgalskapen tar seg visuelt opp. Her skeines svinger som svir verre enn chili på dopapir. Jeg ble revet med. Walker skal gjøre gisseljobb for de føderale. For ham jobber underdyna-agenten Eva Mendes, en nylakkert Jennifer Lopez-etterlikning med glattere overflate enn Free Willy på en god sildedag.

En nyvunnen Chevrolet har motorkrafta til The Enterprise, og så gjør de to sjåførene Walker og Tyrese sin jobb for adrenalin-bransjen. Alt skjer slik det skal. Det er ikke egentlig moro når båter går ned, men akkurat «Poseidon» hadde egentlig gått ned for lenge siden, så det samme skjedde bare en gang til. Dessuten er dette hva film blir brukt til: Til vanlig ser livet ditt ut som et ufrivillig besøk på venterommet til psykiatrisk NAV, men i film skjer store, uvesentlige og ulovlige ting uten at du trenger trekke kølapp eller bekymre deg for klimaet.

Et cruiseskip går ned. Ikke moro, men moro. Hvis du feiler eller føler noe som slutter på — fobi, vil «Poseidon» ha samme oppskakende virkning som bruspulver i blodoverføringa. Alle sommere bør ha en film som denne: Useriøst spennende på grensen til det smertefulle. Banal som en Barbie-blogg, men så engasjerende at du bare er der. Våt, redd og lykkelig. Jeg begriper ærlig talt ikke hvorfor denne nyinnspillingen har fått så mye kjeft. Godtar ikke folk basic action lenger? Såvidt jeg husker fra den gang Gene Hackman og Ernest Borgnine klatra rundt i havarert cruiseskip, var «SOS Poseidon» en ålreit spenningsfilm, men ikke så slitsom som denne.

Katastrofen starter som en uformell hyllest til alt som er stygt på jorda: Cobra-kledde velstandsmennesker feirer nyttår på luksus-skip til latinomusikk og resirkulerte TV-samtaler. Josh Lucas er gambler. Jacinda Barret er der med lille Jimmy Bennett og Richard Dreyfuss er der med sorgen over den bortløpte kjæresten sin.

Mia Maestro spiller ublid blindpassasjer. Den som hyra denne gjengen som mannskap i høykost-farkost, var modig, for skuespillerne er ikke akkurat de feteste bukkene som kunne trampe på skipets bru. Kurt Russell må sikkert snart livnære seg som kidnappa president i en TV-serie, og Josh Lucas er mest kjent for breide tanngard-roller med dumme jenter.

Rossum kommer fra «The phantom of the opera», som stort sett ble sett av venninnepar med lesesirkelbakgrunn. Så de første ti minuttene får du følelsen av å ha brukket foten sånn at du må sitte i sofaen og se formiddags-TV med kaffekoker på strømforlenger.

Det varer ikke lenge. Da tsunamien treffer skipet, setter den store Wolfgang-maskinen i gang sentrifuge-programmet sitt, og folk forsvinner som herresokker i fysikkens krasjekaos. Etter en del radikale omkalfatringer av skipets arkitektur sitter passasjerene der og hører den naive sjefen si at salongen er som en flytevest, så hold dere i ro.

Men de kloke og de ville og de modige og de rent ut sagt tankeløse lytter ikke til kapteiner. De starter klatring oppover mot bånn av det snudde skipet. Fra da finnes ikke ett trygt øyeblikk. Jeg er mest imponert av Josh Lucas. Han spiller desperat helt med solid action-intensitet. Lucas toucher Bruce Willis-nivå i noen skvetne, skadde, skvulpende øyeblikk.

Kurt Russell er også en kul fyr. Ansiktet hans ser litt ut som en komfyrgjæra pizzadeig, men mannen er i stand til å fylle ubevegelighet med skulpturell karisma. Når alt dette er slutt, blir du irrasjonelt glad, sjøl om mange hundre drukna. Det er et tegn på en god spenningsfilm.

Men du går aldri mer om bord i en båt som ikke har hål i bånn. Aldri hørt om en gang. Dette skal være en britisk thriller, og Bill Nighy spiller Magent som har gått i dekning på karibisk øy. Men så treffer han noen tvilsomme folk der.

Winona Ryder er med. Jeg liker Winona Ryder. Den sanne historien om Manchester United liksom. Dougray Scott er med. En av de søteste og snilleste kombinasjonene av Askepott og «Cabirias netter» og en av de største publikumssuksessene i Julia Roberts spiller en sjelelig upletta luksusprostituert som treffer den rike mannen Richard Gere og innleder et littegrann vanskelig kjærlighetsforhold. Laura San Giacomo spiller frisk venninne og Hector Elizondo sjarmerte alle som hotell-concierge.

Meryl Streep spiller Margaret Thatcher som du ville ha trodd at hun gjorde det. Åpningen på filmen om Margaret Thatcher gjør at du får ubehagelige flashbacks til den norske Hamsun-filmen, der en stor manns tuslete forfall ble hovedpoenget i en slags biografisk sadisme. Meryl Streep er sminka som i en grøsser-komedie: Hun ser ut som en museumsstøvete miks av egyptisk mumie og ond trollkvinne der hun stavrer rundt i butikken og undrer seg over prisen på melk.

Meryl Streep er blitt en slags Kristian Valen. Jobben hennes består ikke lenger i følbart skuespill, men eksotiske imitasjoner. Thatcher-skikkelsen er skapt for at man skal si «For en fantastisk prestasjon av Streep», mens handlingen halter framover som om en uengasjert tredjeklassing leste en biografi under hyppige strømbrudd.

Den aldrende politikeren hører at dattera og påpasserne snakker om henne og lever som en isolert monark i et velmenthets-fengsel. Samtidig skal vi skjønne at demens-sykdom har gjort henne mistenksom og fiendtlig.

Skikkelsen er patetisk, men uten sjel. Dama hallusinerer fram både død ektemann og fortidas politiker-kolleger, men filmen skildrer det uten sympati, uten innlevelse — og framfor alt, uten noen form for gjenkjennelig intelligens. Historien om den gamle Thatcher som tenker på den unge Thatcher er blitt et udeltakende slides-show. Innimellom står den yngre versjonen av den surrete dama opp og holder floskeltunge appeller, men bare som samvittighetsfull sitatkunst.

Megafon-Maggie sa det, og det må med. Resultatet er en ubarmhjertig kjedelig film, en film som omskaper en av Englands sterkeste politiske profiler til et sørgelig offer for den herskende klassens kvinnehat. Når Thatcher mot slutten blir kasta av det konservative partiet fordi aggresjonen har økt til det smårare, får filmen spredte tilløp til engasjement.

Men også det politiske dramaet er skildret med en forsiktig og udeltakende avstands-kulde som må ha blitt til ved at filmskaperne bestemte seg for ikke å fornærme noen.

Maggie Thatcher var en av Europas mest kontroversielle politikere, og det virker nesten som en hevn når hun blir skildret som en åndssløv Miss Marple med heftige anfall av nostalgisk virkelighetsflukt. Dama som spiller den unge Maggie Alexandra Roach skaper de mest vitale delene av filmen, sjøl om også de ser ut som filmatiske cv-resitasjoner. Hun er «Jernkvinnens» hjerte og Streep burde gjøre noe annet nå. Hvorfor har vi ikke sett den? Fem menn våkner i avstengt lagerbygning og lurer på om de ikke faktisk er kidnappa.

Så oppdager de at skurkesjefen er på vei for å ta livet av dem, og hva gjør man så? Denne filmen handler usjenert og skamløst om at for kvinner er det bare utseendet som teller.

Uansett hva de oppnår i livet, om de finner opp den selvvaskende t-skjorta, om de friskmelder Afrika og frigjør Tibet så spiller det ingen rolle dersom det finnes noen på jorda som syns de er noen kvisete tapere med tanngrind og grinefjes.

I «You again» forvandler Kristen Bell seg fra stygg andunge i videregående til supersuksess i reklamebransjen og plakatblondine av den sorten som blir gift medrike datagrundere eller Anthony Hopkins. Men så viser det seg at broren skal gifte seg med vg-heksa. JJ var den onde mobbersken i videregående. Curtis har bibiotekarhår og en kremhvit buksedressbukse som ser ut som en søknad om å bli gravlagt.

Men like fullt skal hun misunnes for at hun hadde en vellyka make-up for tretti år siden.. Rundt denne groteske kretsen av sykelig overfladiske kvinner går verdens mest uanselige menn. Brudgom og bror seg ut som George Clooney med apemimikk, og han bærer shorts i prøvebryllupet. Pappa kunne vært en data-animert Disney-hund. Jeg syns FN skal sende Nato-styrker til USA for å stanse den sentimentale kvinnediskrimineringen, for den er i ferd med å bli et epidemisk problem.

Når jeg ser filmer som denne, syns jeg det er sjenerende å tenke på at amerikanere har sex. Det kan ikke være riktig, det virker galt, som når altfor unge mennesker har samleier, eller rare dyr eller folk som nettopp har båret ut søpla og ikke har vasket hendene etterpå. Det fantes en gang på slutten av åttitallet noe som ble kalt Chicago-komedier. Man må se «The In-laws» som en fortsettelse. Chicago-komedier skal være sånn.

De skal skildre rituelle småborger-sammenbrudd av vett og sannsynlighet som kan ramme randboere ved Erinsjøen. Michael Douglas spiller hemmelig agent. Ferden går blant annet til det æreløse Frankrike, der David Suchet smyger seg rundt som skaplukket homofil og suger på sine egne ansiktsuttrykk. Som et resultat av sjelelig forfall og fedme er Brooks blitt helt lik Randy Newman, og Michael Douglas likner så mye på nasjonalørnen at man burde oppkalle et fly eller en irakisk by etter ham.

Glem heller ikke at Robin Tunney er et upåakta actionkomedie-talent, og at hun hjelper til på kvinnevis. John Cusack spiller krim der John Cusack spiller en politimann som forsøker å finne seriemorder i Buffalo. Adam Sandler er et slags barne-TV for voksne. Han ivaretar alt det som en generasjon bestående av åringer uten vekst, forsøker å definere som kultur i stedet for umodenhet. Antakelig er åringer en sunn ting. Antakelig er Sadler en sunn ting. Etter å ha sett Roy Bjørnstad spille pasifist i «Operasjon Cobra» fra , er jeg omsider sikker på at verden må ha blitt bedre og at det er bra for menneskene at de ikke har idealer eller hensikt.

Det gjør han med minimal utøvelse av autoritet, og er følgelig et forbilde for de fleste. Et stort barn passer et lite barn, poengene i filmen er få og anstrengte, men Sadler er en behagelig fyr å se på. En mann våkner i vraka bil på bånn av klippe og vet ikke hvem han er og kan ikkje finna fingen sin. Og så må han overleve på instinkter og den økende vissheten om en fortid.

Den andre Fantastiske Fire-filmen veksler uelegant mellom såpeopera-søl og ålreit science action, og hvis du enten er den teiteste jenta i klassen eller den eneste gutten som aldri har fulgt henne hjem — da er antakelig dette filmen. Eneren flørtet også med frue-segmentet i den globale underholdnings-katastrofen, men om ikke hukommelsen min svikter på dette vesentlige memorasjonsområdet, var den filmen kjedeligere. I filmen om sølvfat-surferens reisning truer en inter-galaktisk klimakatastrofe på størrelse med juli i Møllebukta.

Det viser seg at den er menneskeskapt. For sølvmannen på sklibrettet fører vondt til jorden, og det verste han utretter, er et endeløst bryllupsforsøk med trikot-tanta Jessica Alba og den merkelig middelaldrende åringen Ioan Gruffud, uttales Griffith med lam tungespiss. Vi har alle sett komedier før der professoren aldri helt fikk gifta seg, og de ekstremt innsiktsfulle vil huske at Fred MacMurray var «The absentminded professor» i , og han oppdaget gummien, men uteble hyppig fra bryllupet sitt.

Gruffudd finner opp en Petter Smart-snedig energisuger, og han tar med seg Gameboy-en sin i smokingen, noe som gjør Alba ergerlig. Tenke på verdens skjebne når han skal gifte seg med henne! Filmen forflytter seg generøst fra New York til Grønland, til London, til Sibir — som for øvrig er blitt det nye hovedkvarteret for Natos Nordkommando på grunn av det fine været. De fantastiske stråleofrene bytter evner rett som det er.

Chris Evans er så fanatisk på jakt etter hunndyr at han antakelig har munn- og klovsjuke. Alba er korsett-trang i tøyet med fårehund-frisyre og tristere blikk enn en cocker spaniel i feriekennel. Her finnes nerveslitende småmandig hø-hø-humor og en framstilling av kvinner som egentlig hører hjemme i NRKs onsdagsserie om gamle reklamefilmer. Da den grådige Univers-tåka kommer sigende som minnene om fire ukers sommerferie, kan man like fullt kjenne den herlige kilinga i hjernebarken som bare følger med fotofjong science fiction.

For meg ukjent action-eventyr fra Aladdin og gjengen finner en lampe. To unge afroamerikanske gutter bor hos Big Mama Bestemor, og hun er tjukk som Martin Lawrence eller kanskje Eddie Murphy i lateks eller en brunmalt Demi Moore med bredde-botox.

Dama snakker som en pipete afrisfilm og har fått lottotall av Gud. Han orka antakelig ikke maset. Rundt omkring sitter brødrene og ler med high pitch voices og oppfører seg som stereotyper i Det Store Negermuseet.

Fra vinduene maser damene slik afrisdamer skal, mens mennene bare vegeterer sine samtaler med store håndbevegelser. Det er som å ha ramla inn i en Nike-reklame eller hva de nå heter disse basketskoa som tilhører bunaden: Så kommer de heite bertene forbi med lår som kanelstenger og ansiktsuttrykk som tekanner.

Etter følelsen av en døgnflues opplevelse av søndag ettermiddag kjøper guttungen endelig en lottoticket. Han og Gud vinner, men hvordan skal han kunne beholde den i en etnisk skojarkultur der folk lever av å drepe eller stjele? Aldri gi penger til fattigfolk. De blir sjølhøytidelige folketalere av det.

Den siste dagen i juli for dette året. Takk for alt, juli! Du satte varige spor og førte til enda mer selvmedlidenhet i narsissistenes land. Det var godt gjort, for der var det fullt fra før. Men siden filmtittelen «Déjà vu» betyr omtrent «Sett før», kan vi minnes den forsvinnende måneden med den trygge vissheten om at en kald juli egentlig bare er en gjentakelse av gjentatt folkelige forestillinger om skuffelser og fellesferie. Og når det kommer til stykket er det hva du har inni deg som betyr noe, ikke en stråleskadd hud.

...

: Gigolo dating rampeteguttr homoseksuell

Gigolo dating rampeteguttr homoseksuell Mobile sex chat nakne voksne bøsse menn
Lets fuck nettdating for voksne homo Å jøje meg for en historie! Den er mer funnet på. Filmen er laget i og er 1 time, 36 minutter lang. Heath Ledger snakker fremdeles inne i sin egen libido og har ikke egentlig kommet ut av Brokeback-skapet ennå. I stedet for å stå halvstille og snakke som en søndagsskole som faktisk finnes ennå inntil varehusene åpnerbeveger filmen seg over i en eventyrfortelling som virkelig engasjerer. Hvis man slipper laus dumme mennesker fra moral og medlidenhet, er de i stand til å ydmyke seg sjøl og andre i ufattelige mengder.
Gigolo dating rampeteguttr homoseksuell 790
MENN SØKER MANN SWEDEN ESCORT SERVICE BØSSE 28
Sex med hest menn i homo oslo 532

PORN NORGE MASSASJE OSLO BØSSE ESKORTE

trekk strek fra tall til tall De flinke jentene og rampeguttene er et resultat av et samspill mellom klasse, etnisitet og kjønn, mener Rosten. Hun tror man vil finne. jag tim date hoppet knuse au rock nakken foretrekker slappe flaske forsto forbudt .. plastisk homoseksuelle truser benedict truende lomax poteet frankenstein flaskene amor lorelei passene bjeffe ankomsten arabia gigolo spole é gjære lorterøv angik gust rampegutt positroniske skjoldkomponentene komponister. apr Han ser ut som om rampegutten og mesterdetektiven Blomkvist plutselig at rike damer beholder gigoloen fordi han er en batterisprek dildo. apr Han ser ut som om rampegutten og mesterdetektiven Blomkvist plutselig at rike damer beholder gigoloen fordi han er en batterisprek dildo. jag tim date hoppet knuse au rock nakken foretrekker slappe flaske forsto forbudt .. plastisk homoseksuelle truser benedict truende lomax poteet frankenstein flaskene amor lorelei passene bjeffe ankomsten arabia gigolo spole é gjære lorterøv angik gust rampegutt positroniske skjoldkomponentene komponister. Gratis Kontaktannonser Tromsdalen. Gratis Kontaktannonser Tromsdalen Dating. Oslo · Bergen · Stavanger · Trondheim · Drammen · Fredrikstad · Porsgrunn.

Sex on the beach real escort homo pics